Tag Archives: Mette-Marit

Tbt – Hei, hå og en flaske med…

Throwback Thursday #tbt er jo så poppis på nett for tiden så jeg tenkte jeg skulle begynne å yte min skjerv her på bloggen fremover. Jeg har jo tross alt en «utagerende fortid» som ville fått Mette-Marit til å fremstå som det dydsmønsteret hun alltid har vært.

nett_12mai_10-390x292 nett_12mai_9-390x292Som dere ser har jeg heller ikke tenkt å bare vektlegge vakre, flatterende og instagram-vennlige bilder slik de fleste gjør. Her skal den virkelige fortiden på bordet med mellomfornøyd snerpemunn, dobbelthaker og det hele!

Jeg har jo også brukt store deler av livet til å reise jorda rundt både på jobb og fritid, og vært på steder og i situasjoner man nesten må se for å tro på.

I disse dager er vi et Tara-team som jobber med å relansere bloggen i ny og spennende drakt. De blir masse nytt å glede seg til så her er det bare å henge med. En ting jeg skal skrive litt mer om er nettopp reising. Så i dag slår jeg like godt det sammen med litt #tbt.

DSC09282Forleden var jeg nemlig invitert på eksklusiv romsmaking hos kollega og blogger Espen Skogen som står bak bloggen omrom. Denne gangen skulle det smakes på lekkerbiskener fra Ron Zacapa.

DSC09284Favoritten i vår lille test kan du lese mer om her hvis du vil, jeg tenkte jeg skulle snakke litt om selve drikkingen av rom. Til syvende og sist er jo det den viktigste biten spør du meg.

DSC09286Jeg har jo bodd mange år på Jamaica i Karibia som er området som oppfant romen i sin tid. Historien om romens betydning for utviklingen i regionen på godt og vondt, kan fylle bindsterke verk, så jeg skal nøye meg med et par småting rundt selve drikkeritualet.

206911_5404900780_9062_nDer Ron Zacapa har et fyldig smaksbilde med sjokolader, vaniljer, røyk og karamell, kjører Jamaicas stolthet; Appleton Estate,  mer på en klangbunn av lett karamellisert ananas og sudeliduttandei. Mye sudeliduttandei. Men vi har også Wray & Nephew White Overproof Rum som bartender Johnny serverer på bildet over.

Dette er en svært alkoholsterk, blank væske som smaker en blanding av tannkrem og flybensin. Det er også den billigste og mest solgte drikken i klassiske Jamaicanske rumshops som Johnnys. Der serveres den etter desiliterpris iblanda kokosvann eller Pepsi.

jamtara 168Jamaicas offisielle språk er engelsk, men alle snakker bare patois som er en miks av engelsk, vestafrikanske språk, spansk og helt nye ord. Siden patois er et muntlig gatespråk, er det et ekstremt levende språk der nye ord og slang kommer til absolutt hele tiden.

Så da agrepene i USA 11. september 2001 var et faktum, ble den jevne Jamaicaner kjent med terrorgruppa Taliban for første gang. Allerede 12. september var Wray & Nephew-shoten omdøpt til «en taliban, takk» over det ganske land. Effekten er nemlig på linje med noen flykræsj, bensinen er jo allerede ombord.

216898_5405030780_9317_nMen en ting Jamaicanerne aldri forandrer på når de drikker sin rom – uansett hvor tørste og blakke de måtte være – er at de alltid heller den første slurken av glasset på bakken. Rom har nemlig også en utstrakt funksjon i praktiseringen av folkereligionen Obeah som man i vesten kjenner bedre som Voodoo.

Slurken på bakken er derfor en ofring til forfedrene, de som har gått foran, banet vei og skapt liv. Og litt til såkalte «duppies» som er villfarne forfedreånder som enda ikke har funnet helt ro. Bare sånn for sikkerhets skyld altså, man vet jo aldri hva duppies kan finne på av faenskap.

Så den skikken har jeg tatt med meg til Norge, men på grunn av kaldt klima og en hang til plettfri parkett her i landet, praktiserer jeg den som oftest bare om sommeren. Eller på nyttårsaften når vi står ute og ser på raketter og jeg kan helle den i snøen.

Som på dette nyttårsbildet tatt av meg og min nylig avdøde far. Vi var begge enige om at vi nok skulle ha helt ut litt mer…

164779_10150110845340781_5236830_nGod helg folkens, ikke glem å gi en slurk til de som gikk foran! #tbt

Leave a Comment

Se & Hør by accident

Gud så deilig å være tilbake på fastlandet etter en uke fanget i isødet på Svalbard. Jeg hadde ikke landet før jeg styrtet avgårde for å bruke litt tid på urbane aktiviteter og innfant meg på fabelaktige Unni Askelands vernissage for sin nye utstilling «De Ensomme – Munchadopsjoner 2001 – 2013» hos Finart på Tjuvholmen her i Oslo.

Unnimunch 007

Med meg hadde jeg seff Norges deiligste homsepar som jeg bare er helt knusbetatt for tiden. De er forlengst booket inn som årets sommerforelskelse bare snøen jeg tydeligvis tok med meg fra Svalbard, får lagt seg og våren snart kan begynne.

Unnimunch 014

Unni har jo som dere vet produsert utstillingens Munchadopsjoner rett oppe i gata her hos meg på gravlunden i den nedlagte kirken på hjørnet der jeg var på besøk etter at jeg kom hjem fra Etiopia for litt siden. Det er sterke arbeider jeg anbefaler dere alle å stikke innom Fineart og se før utstillingen stenger den 20. april.

Unnimunch 012

Min gamle svirebror fra homsebaren London Pub; Oslos ordfører Fabian Stang, åpnet som seg hør og bør Unnis utstilling i Munch-året.

Unnimunch 005

I tillegg sang Hank Von Helvete en hjerteskjærende versjon av Cornelis Vreeswijk  sin låt «Tomtebloss». Hank spilte jo som dere sikkert vet Cornelis i filmen om ham. I det hele tatt var lokalet spekket med kjendiser og andre celebriteter.

Men etter Hank sin bittersøte kjærlighetsvise, ubegrensede mengder champagne og omgitt av gripende kunst med to deilige menn på armen, kjente jeg meg bare akutt våryr som Bambi på isen over endelig å være tilbake i sivilisasjonen etter å ha sluppet fra Svalbard med livet i behold.

Unnimunch 009

Etter Mette-Marit-fadesen med Unni i New York i fjor, har jeg jo bestemt meg for at en karriere som Se & Hør-reporter ikke er noe for meg, noe vi i går fikk ytterligere bekreftet. I stedet for å ta bilder av alle de spennende menneskene dere helt sikkert har mye mer lyst til å se og lese om enn meg, glemte jeg fullstendig min rolle som observant blogger og tok bare bilder av meg selv med de lekre datene mine. Heldigvis for dere hadde jeg flaks og fanget bakhodet til en og annen kjendis i bakgrunnen.

555041_10151617681726255_993207179_n

529239_10151617700046255_2147381715_n

Og da jeg i tillegg møtte tidligere kollega og en av Norges desidert beste fotografer; C. F Wesenberg, så jeg mitt snitt til å få tatt noen riktig profesjonelle bilder av oss også.

Unnimunch 018

Det er derfor ikke CF sin feil at hormonene fikk overtaket på meg der jeg sto våryr mellom to deilige menn og i stedet for å konstentrere meg om å ta meg best mulig ut på bildet, så mitt snitt til å antaste dem på det groveste i stedet. Jeg skylder på champagnen. Og på Svalbard.

Unnimunch 017

Unnimunch 020

Men nå! Nå vil jeg ha vår på utsiden av kroppen også!

 

Leave a Comment

Veid og funnet for tung

I dag fyller jeg altså 44 år. Jeg feirer dagen med å bli portrettintervjuet av Agderposten på terrassen her i Grimstad der jeg ferierer. Intervjuet er i anledning kåseriet jeg skal ha under Ibsen og Hamsun-dagene her nede 17. august, men jeg tar det likevel til inntekt for feiringen av at jeg fortsatt lever et fruktbart liv.

Det er likevel de nyfødte jeg tenker mest på i dag. Nærmere bestemt annonsene deres foreldre setter inn i avisen for å feire at de ble født. Lokalavisen her nede er full av dem. «Lille Hilde kom til verden i dag. 3123 gram og 46 centimeter.» «Lars ble født i dag. 3400 gram og 49 cm. Hilsen stolte foreldre.» Jeg skjønner at slike gratis-annonser gir liten plass til utførlig tekst, men nettopp derfor fatter jeg ikke hvorfor man velger å bruke den lille spalteplassen på nøyaktig oppmålt lengde og vekt?

Og hvorfor er foreldrene alltid «stolte»? Hva i hule heite er de så stolte av? Kroppens evne til å reprodusere seg selv? At det nå er bevist at de har samme evne til å formere seg som sjimpanser og brunsnegl? Hvorfor skriver de ikke «lykkelige foreldre» i stedet? Eller «glade»? Eller «lettet»? Jeg hører jo at en fødsel krever sin kvinne…

Jeg merker meg også at alle de målbare enhetene som opplyses i disse annonsene, alltid er innenfor normalen av hva man anser for et sunt, friskt og altså vellykket barn. Det er jo ingen som annonserer hva lille Hilde og Lars veier når de blir gamle og dør. Disse tallene handler om foreldre og samfunnets forventninger til hvordan barnet skal passe inn i livet. Og i livet gjør du det altså tilsynelatende best ved å være «normal» som andre, i hvert fall sånn på startpallen.

Jeg ser nemlig ingen annonser om sterkt overvektige Tore på 6500 gram, jublende billedtekster om lille Ole med skjevt bakhode, den uskjønne babyen Kari som ligner sitt eget ultralydbilde på en prikk, eller nurket Tone som er så skjeløyd at alt hun nå mangler er surround-sound for å bli sitt eget entertainment-senter. Jeg har derfor tatt meg den frihet å sette inn en annonse i Grimstad Adressetidende i anledning min 44-årsdag:

Da vi leverte annonsen, bedyret de at den skulle komme på i sin helhet som lød: «I dag er det 44 år siden overvektige og skjeløyde Lene Wikander ble født. Nå har hun vokst seg 180, 5 cm lang og snart 90 kilo tung. Stolte foreldre Per og Liv på Fladen gratulerer.»Da den kom på trykk i dag viser det seg altså at de har sensurert bort det med «overvektig og skjeløyd». I rest my case.

Skal man i avisa må man enten være velykket, kjendis, kriminell eller politiker – sistnevnte en rolle vi jo vet ofte fusjonerer de tre foregående. Vi vurderte derfor også om vi skulle ha med «vår lille prinsesse» i annonsen. Overraskende mange nyfødte er jo av kongelig byrd og presenteres i avisen og på Facebook som prinser og prinsesser. Å være vellykket velskapt er altså ofte ikke nok i seg selv, man bør helst være kongelig i tillegg.

Og er de ikke kongelige så er de «verdens søteste», «verdens nydeligste» og «verdens beste». Ikke før de arme små har skvist seg ut av fødselskanalen med livet som innsats, skal de altså belemres med konkurransejaget og hierarkiet de fleste som har vært født en stund, måler seg selv og andre etter i livets OL.

Talemåter er resultat av måten vi tenker på. Veiet, målt og ferdig gradert, presenteres våre nye medmennesker for verden med forventningen om å konkurrere på toppen. Som om det å være prinsesse er noe å trakte etter? Se på hva stakkars Mette-Marit må finne seg i!

Gi unga en sjans til å finne sin egen bunn å stå på før foreldrene tar dem til topps, sier nå bare jeg. Livet er ikke for pyser, langt mindre for prinser og prinsesser!

Leave a Comment

Mette-Marit-skandalen fortsetter!

Og jeg som trodde det var over med Dissimilis-bildet av meg og kronprinsessen i New York forrige uke. Den gang ei. Jeg har alltid trodd at skulle jeg noen gang bli linselus i Se og Hør måtte det være under overskrifter av typen «Overvektig journalist snublet på rød løper og falt over utsultet modell-kjendis – knust til pinneved».

18mai_nett_DS7_54831-390x292

Men på sjølveste 16. mai tikket det inn SMS om at jeg var observert sammen med Mette-Marit og kona til Colin Firth i Se & Hør i en reklame for helgens blad. Jeg måtte sporenstreks innom Narvesen for å sjekke sannhetsgehalten i dette SMS-ryktet og jeg og min gode venninne Lena slo oss ned på stamstedet for utagerende rødvins-pms; Bobs Pub, men med hvitvin denne gangen.

Allerede i New York ble Tara-fotograf Xenia Villafranca eksponert i helfigur av Dagbladet i mørk dress og hvit kameraveske bak Mette-Marit, men var veldig fornøyd med at hun hadde det store kameraet sitt foran ansiktet. Linselus med egen linse is da shit!

Det var derfor med begeistring jeg og Lena konstaterte at det nye blogg-kameraet jeg har kjøpt etter Oter-fadesen i Kristiansand Dyrepark har begynt å lønne seg allerede.

Ikke bare skjulte vidunderet mine potensielle dobbelthake-eksponeringer, det har også en fet film-funksjon, så da Se og Hør-bildet ble tatt var jeg i full gang med eksperimentering på video-blogg-fronten og filmet en behind-the-scenes-snutt fra reportasjeturen med Unni Askeland jeg forventer å vinne Oscar for når jeg legger den ut i forbindelse med at saken kommer på trykk i Tara.

Jeg var derfor veldig fornøyd med at jeg med godviljen til fremsto som saklig dokumentarfilm-fotograf med lesebriller og derfor kunne briefe med Se og Hør på Bobs uten samtidig vurdere å søke journalist-asyl i Sverige. Etter tre glass hvitvin solte jeg meg til og med litt i glansen av mitt eget ansikt på glanset Mette-Marit papir.

Fashionista Lena som akkurat hadde sikret seg drømmekåpen på salg hos Zizzi, den eneste klesbutikken i Norge som trakterer oss dvergflodhester med stil og eleganse, påpekte også at hun godt forsto hvorfor Se og Hør hadde valgt akkurat dette bildet til å reklamere for Weekend-bladet da min kirsebær-prikkete vintage-kjole til ti dollar, matchet kona til Colin Firth sin langt dyrere kreasjon på en, vel, prikk. Billig er bare best på linselus-fronten og mitt 17. mai-antrekk var seff i boks.

Fallhøyden var derfor stor da jeg etter å ha struttet stolt rundt i kirsebærprikker hele 17. mai, kom fyllesyk på butikken dagen derpå og fikk se at Se og Hør Weekend denne helgen har slått opp det samme bildet av meg, Mette-Marit og kona til Firth over en hel midtside, men at de nå har sladda trynet mitt med et bilde av tidligere omtalte servitør Stargate. Opp som en linse, ned som en lus. Men jeg kan vel strengt tatt ikke si jeg klandrer dem…

Leave a Comment

Jakten på Mette-Marit

Da er vi omsider tilbake i gamlelandet etter en flight fra New York der jeg led en skjebne verre enn døden og ble plassert ved siden av en hyperaktiv fireåring på et overbooket fly. Det kostet praktisk talt min siste livsgnist å klare og unngå å myrde krapylet på de mest bestialske måter med plastgaffelen hun konstant sparket opp i ansiktet mitt under middagen.

Men jeg sier som den legendariske New York-feminsten Marilyn French: «Enhver kvinne vet at en skjebne verre enn døden alltid er bedre enn døden». Jeg var dessuten døden nær uansett etter en hesblesende uke i The Big Apple med Unni Askeland der vi avsluttet med en storstilt jakt på kronprinsesse Mette-Marit hjemme hos Sissel Breie, Norges generalkonsul i New York.

Foranledningen var at Unnis gode venninne Kristin Dahle hadde invitert oss til en event med den norske designeren Nina Skarra der hun skulle presentere arbeidet sitt med fokus på bærekraftighet. Nina Skarra sitter som ekspertrådgiver i prosjektet Fibers for the Future og evenementet gikk derfor av stabelen sammen med en representant for FN. Unni var i vinden fra første stund og blitslysene haglet.

Men siden Skarra er en av favoritt-designerne til Mette-Marit skulle altså kronprinsessen også delta og jeg og fotograf Xenia Villafranca hadde fått det for oss at vi skulle prøve oss som kjendis-journalister og sikre oss et lite scoop for Tara med et bilde av Unni og Mette-Marit samt en liten kommentar.

Unni antydet imidlertid tidlig at vi hadde en lite lys fremtid som potensielle Se & Hør-reportere da vi ikke kjente igjen en eneste av de celebre bloggerne, filmstjernene eller musikkprodusentene som var der. Jeg trodde for eksempel at han ene i Stargate var en av servitørene. Man kan altså ikke følge med på alt. Men Mette-Marit kjente jeg altså igjen med en gang bare så det er sagt!

Jeg sirklet raskt inn byttet og stilte meg opp i bakgrunnen sammen med servitør Stargate.

Sakte men sikkert fikk jeg elget meg nærmere og nærmere Mette-Marit, objektet for våre tabloide lengsler.

Jeg ga Unni streng beskjed om å holde seg i nærheten så hun kunne være klar for foto når jeg fikk kapret kronprinsessen, men til forskjell fra oss kjente ikke Unni bare igjen de celebre gjestene, hun kjente dem faktisk personlig også.

Men til slutt fikk jeg omsider rakt Mette-Marit hånden og kronprinsessen inntok det klassiske ansiktsutrykket «hva i all verden er du?»

Jeg snudde meg øyeblikkelig for å se etter Unni som seff hadde forsvunnet over alle hauger igjen og sto bakerst i lokalet og skålte med Stargate-servitørene nok en gang. Det bør være unødvendig å si at kronprinsessen ikke virket videre imponert over mitt flakkende blikk og stotrende fremtoning da jeg ba henne om et bilde med, øh, eh, altså, skal vi se.

I ren desperasjon så jeg ingen annen utvei enn å smile og late som jeg var en slags gal fan og hoppet inn ved siden av henne foran fotografene selv. Man kødder altså ikke med kronprinsessen!

Tara-fotograf Xenia så på meg med et sjokkert spørrende blikk og fyrte av fra hofta i rein refleks. Siden hun er lita og nett og rekker meg til hofta i utgangspunktet, ble kameravinkelen maks uheldig for dvergflodhest-fotografering sånn at alle dobbelthaker ble eksponert nedenfra og opp og jeg seende ut som jeg hadde rømt fra Dissimilis ved siden av alltid like freshe Mette-Marit. Min karriere som kjendis-journalist er derfor over før den har begynt! Aldri mer!

Leave a Comment

Kunsten å være jetlagged

Da er jeg vel installert i New York med Unni Askeland. Skjønt «vel» er kanskje en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg hater å fly. Jeg har ikke flyskrekk eller noe, men å sitte åtte timer cramma inn i en trans-atlantisk sardinboks med hylende unger, fulle turister og flymat som produserer giftig tarmgass hos alle fjerten hundre passasjerer, får Abu Graib til å fortone seg som en feriekoloni.

I fjor holdt jeg på å kapre flyet til New York i ren desperasjon. Jeg får aldri sove ombord og det eneste som gjør at jeg i det hele tatt overlever, er min nøye utprøvde hvilestilling som minner litt om posisjonen du skal innta når flyvertinnene skriker «brace!» på sånne kateastrofefilmer når flyet er i ferd med å kræsje eller nødlande.

Alt dette med det resultat at jeg blir fryktelig jetlagged og helt blåst i skallen det første døgnet før jeg får justert meg. Det er litt som å være drita full uten å ha drukket – ispedd et snev tung demens. Og siden vi er her på jobb for Tara har vi jo også et tett program. Så som vanlig på reportasjetur måtte vi ta bakken løpende og suse rett fra rullebanen til åpningen av Vebjørn Sand sin utstilling «Scenes from the Second World War» på Galleri Sand.

Det endte seff med at jeg skar av meg halve munnen med barberhøvelen fordi speilet på hotellet avslørte tre svarte hårstrå på overleppa som konspirerte om å danne en liten Hitler-bart i tråd med utstillingens andre verdenskrig-tema. Jeg klarte ikke å finne pinsetten i jetlag-tåka og var nære ved å forblø.

Jeg fikk likevel tørket opp det grøfste blodsølet, men da vi kom ned til Galleri Sand viste det seg at jeg hadde lagt igjen det nye, fine blogg-kameraet mitt igjen på hotellet. Xenia måtte derfor vippe frem Iphonen til blogging siden hun brukte de proffe kameraene til ordentlig jobbing. Blå Iphone-bilder til tross, begynte kvelden veldig bra med Vebjørn Sand som forklarte oss bakgrunnen for utstillingen og maleriene sine.

Men så kom selvfølgelig Aune Sand med altfor mange flasker champagne og gjorde det som bare var et lett dement jetlag til en total-kollaps av alle operative hjerneceller.

De første sikringene i topplokket gikk raskt etter at vi hadde klatret opp på taket til Galleri Sand for å se på utsikten og drikke enda litt mer champagne.

Men full strømstans ble det ikke før vi fikk det for oss at vi på død og liv måtte ta en stretched limo til homseklubben The Box.

Der var det et så fantastisk drag-show – med balettdansere som danset i flammende ringer hengende ned fra taket over barene – at vi rett og slett måtte gispe i beundring. Men da jeg skulle vippe frem Iphonen for å dokumentere dette for dere, hadde desverre hjernen kortsluttet til et nivå som kun produserte dette:

Nå ligger vi derfor bare her og ser på sjøløve-TV da dette er de dyrene vi føler et nærest søsterskap med akkurat nå. Om et par dager skal vi møte Mette-Marit. Jeg håper jetlagen har gitt seg til da.

Leave a Comment