Mitt Afrika – Partysvensk bomtur

Nå har jeg fått Øst-Afrika helt innunder huden, i huden faktisk. Fra mine infiserte loppebitt, til de røde sørgerendene under neglene etter støv og jernmalmholdig jord, til ånden min som lukter svakt av berbere og svetten som heller mer i retning av krydret gnu.

Det tar en måneds tid med hektisk reising og aktiv deltakelse å få Afrika under huden, men når det først skjer så skjer det gjerne plutselig og innledes ofte med et overmodig inntak av lokalt brennevin. Jeg har hatt Afrika under huden før, men nytt av året er at det denne gangen involverte både en party-svenske og en skamklipt Jamaicansk rasta.

Som jeg blogget om sist traff vi jo rastamann Phileas i Lalibela og han tok oss med på lokalt honningvin-hus dagen før vi skulle dra. Der traff vi også en ung party-svenske fra Uppsala på ferie i fødelandet.

Det gikk som det måtte gå og kick-startet de åtte innledende stadiene til akutt afrikanisering. Første stadium involverer alltid transport, fyllesjuke og lett oppgitt optimisme over utstrakt forsinkelse i forflytningsplanen.

T.I.A sier man gjerne her: This is Africa. Men når første forsinkelse utvikler seg til boarding og disembarking av propellflyet for tredje gang på grunn av sviktende motordeler, kjenner du på din vestlige forventning til effektivitet for siste gang.

Og når du etter tre mellomlandinger med hjertet i halsen blant flere tusen meter høye fjell, til slutt lander på hovedflyplassen to timer etter at din connecting flight har gått og alt du finner av ansvarlig personell er rengjørings-crewet, begynner du virkelig å kjenne Afrika prikke i huden.

Det er likevel to essensielle stadier til du må gjennom før Afrika får plukket Europa helt av deg. Først må du innse at informasjon bare er tilgjengelig når du fremskaffer den selv.

Så må du forstå at fremtiden er et relativt begrep.

Så må du gjennom de tre stadiene: Oppgitthet:

Desperasjon:

Og total resignasjon:

Først da gir du så totalt blanke faen at du er klar til å la Afrika ta deg med storm, stappe deg inn på et billig hotell langs motorveien og over på en grytidlig flight neste morgen som tar deg hit til Lake Tana, selve Nilens utspring, der vi er nå.

Vakre, veldige og mystiske Lake Tana. Med alle sine øyer, kirker og klostre der selveste paktens ark etter Etiopisk tradisjon ble holdt skjult i åtte hundre år før den endte i Axum der den skal være den dag i dag. This is really Africa. Ikke rart Øst-Afrika må plukke av deg de Europeiske bruse-fjøra før møtet med slik en enorm, eldgammel og fortsatt høyst levende historie.