On the oter side of things…

Vel overstått påske, peeps! Jeg avsluttet min med et forsøk på oter-terapi i Dyreparken i Kristiansand. At jeg aldri lærer! Det er bare tarapi som funker, ferdig snakka! Men jeg er altså nesten like svak for søte pelsdyr som Anne B. Ragde, men bare nesten!

Jeg er nemlig med i en sludre-gruppe på Gaysir der vi snakker om det meste i livet – alt fra det reneste vås til det tyngste åk. Og når livet går noen av medlemmene litt ekstra imot, legger vi ut bilder og videoer av søte otere, det hjelper nemlig alltid. For virkelig å skjønne hvor kule og bedårende søte otere er, må du nesten se denne snutten:

Så etter en knallhard uke i krigen med den Jamaicanske reggae-artisten Sizzla som kom til Norge for å synge om å drepe homser, tenkte jeg og min gode venn Olaf i Kristiansand at det var på sin plass med et besøk til oter-dammen i Kristiansand dyrepark. Bilder av søte pelsdyr dugde ikke mot Sizzla, her måtte det levende otere til! Det var likevel ikke fritt for at vi syntes vi dro kjensel på både Sizzla og flere andre macho og volds-agiterende tullinger på vei gjennom parken.

Men før vi kom så langt, måtte vi altså komme oss på bussen til dyreparken. Jeg fra Grimstad der jeg feiret påsken med familien og Olaf fra Kristansand sentrum der han bor. Som dere allerede vet, sliter jeg fryktelig med busser på sørlandet, og sist jeg tok bussen i Kristiansand ble jeg som kjent spurt om jeg skulle ha honnør.

Men det dere ikke vet, er at mine plager med kollektivtrafikk strekker seg langt utenfor sørlandet. Jeg er den typen som alltid ender på t-banen i feil retning, leser rutetabellen ti ganger og likevel får den feil, samt blir utsatt for alt som er av uregelmessigheter i sendeskjema hva buss og bane angår. Denne gangen seff intet unntak. Når man har mye annet å tenke på blir det liksom ikke plass til korrekte busstabeller.

Det endte med at min stemor Liv måtte rykke ut fra påskebolledeigen hun sto og eltet og kjøre meg til Dyreparken med fulle sirener. Jeg rakk det såvidt, men da var det allerede kommet såpass mye rusk i systemet at det skulle forplante seg videre sånn et døgns tid før det ga seg.

En annen nemesis i mitt liv er nemlig teknologi. Jeg skjønner ikke en dritt av den og den svikter alltid når jeg trenger den mest. Denne gangen ga dette seg utslag i at The Blair Witch Project inntok kameraet mitt rett etter Kardemomme by. Det siste som er festet til den digitale filmrullen er nemlig denne skabbete kamelen utenfor røvernes hus:

Da vi kom frem til oter-dammen rett ved, tok kameraet imidlertid bare slike bilder:

Olaf måtte derfor trå til som blogg-fotograf med en gammel og treig sveivegrammofon av en mobil, noe som resulterte i ikke veldig terapautiske oter-bilder av denne typen:

Og da jeg heller ikke har særlig gode erfaringer med å måtte stå opp grytidlig om morgenen, gikk det som det måtte gå da jeg kastet meg ut av dundynene klokka sju neste morgen for å rekke sørlandsbussen nok en gang. Både laderen til pc-en og hele toalettmappa ble liggende igjen i Kristiansand.

Så nå lever jeg som en kvinne på randen med en gammel 20 volts universal-lader plugget i en 19 volts pc, intet kamera å blogge med og ingen toalettsaker til å kamuflere verken hybelkaninen av en hårsveis jeg pådro meg på bussen eller oter-trynet speilet viser meg. Jeg er derfor ferdig med otere! Jeg sier som lillesøs Thea da hun var fire år og kom i skade for å kose ihjel en dverg-kanin i hengekøya. Etter å ha grått fra seg over det døde pelsdyret ble hun fly forbanna: «Kaniner?! Pøh! Ja, de er søte, men de tåler jo ingenting! Neste gang vil jeg ha en hest!»

Da kan jeg jo ri i stedet for å ta bussen også…