Når dødeligheten er hverdagskost

Elleve dager med Eurovision tok nesten livet av meg.

Med chemobrain, muskelverk, hovne ledd og generell utmattelse som senskader etter kreftbehandling, var jeg helt sikker på at jeg skulle dø flere ganger underveis.

Sånn som enkelte morgener på hjemmekontoret i Bearbnb-et vårt over. Tygd, spytta ut igjen og kjørt en runde i tørketrommelen etterpå. Så hvorfor gjøre det da?

Fordi elleve dagers fest med verdens fineste folk er så sykt verdt det. Og fordi man i grunnen blir vant til å dø når man har hatt en runde eller to med både kreft og forstadier til kreft.

For meg er det i hvert fall blitt hverdagskost å plutselig stå der midt i hverdagen, på fortauet, i et jobbmøte, på badet, på byen, hvor som helst.

Å kjenne hjertet hoppe over et slag mens det svartner litt og tenke: Ok, nå er det blodproppen som er en av bivirkningene fra antiøstrogenene som tar meg.

Eller ups, nå er det massiv hjertesvikt som følge av stråling mot bryst som skrur av lyset her.

Eller litt vondt nederst i magen: Jepp, der var livmorhalskreften som er enda en potensiell bivirkning av hormonbehandlingen.

Ikke sånn på en hypokondrisk og panisk måte. Mer som en stille erkjennelse og følelse av jaja, jeg fikk 47 fantastiske år.

Vi blir vant til døden vi som har hatt kreft. Vi vet den kan komme når du aller minst aner det.

Etter at den første sjokkbeskjeden når diagnosen kom, åpnet det seg et svart hull i livet vi vet vi kan falle ned i igjen når som helst.

Derfor blir det desto viktigere å henge med når det gjelder og å dø med festskruden på. For mange dager på hjemmekontoret er jo veldig bra også.

Og kjærligheten, den kan jo få selv det mest skrotete takras til å føle seg fin når det gjelder.

Men det er viktig at de rundt oss vet hvordan vi kreftpasienter har det nå som vi endelig er «friske». Aldri har fler i Norge overlevd en kreftdiagnose og aldri har fler levd med senskader av behandlingen. Det MÅ vi snakke om.

Derfor går jeg i krigen på onsdag. Da stiller jeg til debatt i NRK P2`s Ekko for å slå et slag for åpenhet om tørre skjeder, fatigue, lammende hetetokter, chemobrain, muskelverk, angst, depresjon, hormonfedme og alt annet vi «friske» kreftpasienter rammes av.

Skal man først dø, kan man jo like gjerne gjøre det med støvla på! 😉