Sayonara Svalbard

Da er tiden kommet for å pakke kofferten og returnere til fastlandet i morgen. Jeg kan ikke si jeg feller så mange tårer. Etter å ha valset rundt her i isødet på Svalbard med tøfler på ryggen og mer eller mindre konstant styringspromille etter utagerende Afterscooter-parties, fortoner gravlunden seg som en enda mer fredelig og ikke minst varmere oase på jorden enn Spitsbergen. Men lyset! Lyset kommer jeg til å savne!

Det nytter rett og slett ikke å fange Svalbardlyset på film. Det skifter rundt to hundre ganger om dagen og så to hundre ganger om natten igjen og ingen døgn er like. Hver gang du går ut døra har landskapet forandret seg fordi lyset leker gjemsel med de skarpe fjellene og tegner nye siluetter mot himmelen i et stadig skiftende tempo.

Hvis man ser bort fra at jeg har observert det med konstant, gnagende dødsangst, vil jeg si det er det vakreste lyset jeg noengang har sett. Dødsangsten skyldes seff Svalbards firbente innbyggere av det blodtørstige og livsfarlige slaget.

Mens vi har vært her måtte et ektepar forsvare seg mot en isbjørn som brøt seg inn gjennom vinduet i hytta deres. Til slutt måtte de skyte og drepe bjørnen for å redde sine egne liv. Det er en hjerteskjærende og hinsides skremmende fortelling om parets prøvelser i siste Svalbardposten som garantert vil få deg til å se to ganger på ethvert pelsrovdyr fra nå av.

Til og med pus som liksom ligger der så tilsynelatende uskyldig og maler på sofaen din. Når du slipper henne ut om natta, blir hun en drapsmaskin som får gatas mus til å bevre i frykt. Rovdyr er rovdyr og absolutt ikke noe man kødder med. I hvert fall når de kommer opp i over et halvt tonn og er sulten på selspekk.

Så selv om vi har tøffet oss mye i parkdress og sparkebukse for voksne her oppe, har det hele tiden vært med et engstelig blikk over skulderen.

For akkurat når du begynner å finne roen og tenker at isødet er ikke så verst når parkdressen virker og du begynner å synes at barene og butikkene i Longyearbyen er så koselig…

…Så tar du en nærmere titt på døra og bæm! Du får en realitycheck som får det mest våpentette av Oslo Øst der jeg bor, til å fortone seg som en barnehage for kattunger.

Tunge våpen må du rett og slett bare ha med deg på tur her på Svalbard hver eneste dag. Heldigivs har Anne B. Ragde lært meg å skyte såpass høvelig at jeg i hvert fall ikke treffer meg selv når jeg trekker av. Så watch out Oslo Øst: Dere kødder ikke med en våpentrent Tara-peut hjemvendt fra Svalbard! Vi sees på Grønland – Oslo.