«Jeg heter Lene Wikander og jeg har kreft. Jeg fikk det i går. Det vil si, jeg har nok hatt det en stund, men i går fant de den. I brystet.» Sånn åpnet jeg et blogginnlegg for nøyaktig ti år siden, dagen etter at jeg fikk diagnosen brystkreft.
Nå på fredag var jeg til tiårskontroll på Ullevål, ble erklært kreftfri for godt, fikk tillatelse til å slutte med de bedritne østrogenhemmerne jeg har gått på i ti år og ble lempa rett ut i normalstatistikken sammen med alle andre som aldri har hatt brystkreft før.
Det føles selvfølgelig fantastisk. Det har vært ti år med hele spekteret av følelser. Dødsangst, sinne, jubel over hver lille seier, håp, frykt, stress, oppgitthet, glede og sorg.
Jeg kasta meg raskt ut i samfunnsdebatten om manglende fokus på senskader etter kreftbehandling, takknemlighets-forventninger og positivitetstyrraniet. Men blogginnlegget mitt om jule-fjerten er fortsatt det som har blitt delt flest ganger. En skikkelig promp slår alltid an!
Humor har vært viktig for meg i hele denne prosessen som den er viktig for meg i livet generelt. Det meste kan man le litt befriende av og en ting er sikkert; det skorter ikke på tragikomiske situasjoner under en brystkreftbehandling!
Derfor var det andre avsnittet i mitt aller første blogginnlegg etter diagnosen, dette: «Kan man tulle med kreft? Ja, selvfølgelig. Hvor mye kan man tulle med kreft? Det kommer an på hvem sin kreft du tuller med. Min kreft? Den kan jeg tulle med så mye jeg vil.» Og det har jeg gjort.
Men jeg har også kommet med mye alvor. Debatten om senskader etter kreftbehandling resulterte i at brystkreftforeningen hadde denne problematikken som tema for Rosa Sløyfe-aksjonen to år på rad.
Jeg holdt foredrag land og strand rundt og det ble mye media i noen år.
Også ga jeg ut boken med den familievennlige tittelen «Fuck tante Augusta», som det har vært helt fantastisk å se hjelper så mange den dag i dag. Tante Augusta var kusina til oldemor Antonette i Grimstad. Hun «la seg til» som de kalte det den gangen. Hun var sur og lei av livet for hun syntes ikke at livet var noe gøy så hun la seg i sengen for å dø. Der ble hun liggende i 23 år.
For en ting var jeg i hvert fall sikker på den gangen for ti år siden; jeg skulle aldri legge meg til og gi opp. Født sånn eller blitt sånn, er det evige spørsmålet. Selv tror jeg at jeg ble født sånn, men at man også kan bli sånn med litt øvelse:
For på torsdag var også Merete til sin siste kreftbehandling. Hun har fått påvist en relativt ufarlig hudkreft hun nå er kurert for, men må følge opp nøye fremover.
Hun slapp cellegift og full pakke, men kreft-skrekken slipper man jo aldri unna med slike diagnoser. Kreft er en folkesykdom, men heldigvis overlever veldig, veldig mange av oss i dag med et godt helsevesen og bred forskning. Og det er det jeg gjerne vil formidle til alle dere som har fulgt meg hele denne lange veien de siste ti årene: Det kan gå veldig bra! Hold ut!
Veldig mye kan skje på ti år. Livet kan faktisk forandre seg helt – og det til det mye bedre! I dag setter jeg kursen til Zanzibar for nye jenteturer med oss i Zanzibility. Merete kommer etter om et par uker. Hun skal bare på litt fjellklatring i Tanzania først.
Så de neste ti årene satser vi på å kunne dele mer fra våre annerledes-liv i koffert verden rundt. Men ingen vet hvor lenge det varer så det gjelder å leve mens man gjør det! Hopp i det, ta sjansen, følg drømmen, si det du mener og gjør det du vil!
Og vil du være med oss på eventyr i vinter, kan du velge mellom å bli med oss på vår toukers tur med Afrikas kuleste musikkfestival her, eller på vår tidagers havfruesafari her. Livet er ikke for pyser, men det er også den eneste muligheten vi har til å få oppfylt våre drømmer!
Legg igjen en kommentar