Å bo uten tak

Å bo uten tak er kanskje utenkelig hjemme i Norsk klima på denne tiden av året, men er faktisk mulig her på Zanzibar. En kort periode i hvert fall. Så fremt det ikke regner.

Men med vår flaks sammenfalt selvfølgelig utskifting av taket med det globale værsystemet El Niño sitt nye oppsving. På våre breddegrader gir El Niño regn. Veldig mye regn. Astronomiske mengder regn. Tenk syndefloden liksom.

Som jeg fortalte om i forrige uke, gjør vi nå klart for å åpne butikk i første etasje av huset jeg bor i her i det gamle sultanatet Stone Town. Men ikke bare det! Samtidig pusser vi opp hele dette gamle herskapshuset fra 1700-tallet etter strenge regler fra UNESCO som har vernet det sammen med alle andre slike Swahili herskapshus her i Stone Town.

Det er mye vedlikehold med slike gamle, staselige hus som dette og innimellom må det tas noen skikkelige skippertak og det gjøres nå.

Vi er vant med regn i desember siden det er den lille regntiden her nede. Men El Niño i år banker selv den store regntiden vår med monsunen i april og mai, langt ned i støvlene. De trange gatene her i gamlebyen blir til elver og klesvasken tørker så og si aldri. Så utskifting av tak er alt annet en ideelt under slike forhold.

Men når man bor i et tropisk klima er man vant med regn og høy luftfuktighet. I tillegg er disse Swahilihusene designet med høl i taket fra før. Det vil si de er bygget med et stort atrium i midten fra bunn til topp uten tak. Dette så luft skal sirkulere og avkjøle huset sammen med de metertykke veggene som også holder varmen ute.

Nå pusses også dette atriumet opp med en mange tusen år gammel teknikk de kaller Niru, men det må jeg fortelle mer om en annen gang.

Men på grunn av dette atriumet, metertykke vegger og tak i alle etasjene nedover, har takutskiftingen gått verst utover en av husets eiere som bor i tårnsuiten på nettopp taket. Så hun måtte flytte på hotell.

Vi andre nedover i etasjene har forholdt oss forholdsvis tørre.

Og nå er taket tilbake på plass! Også på tehuset vårt i tårnet. Det var tilløp til hjertestans og full flatlining da jeg observerte dem montere ny varmtvannstank og solcelle-panel som siste del av tak-operasjonen fra et av nabotakene her, men det gikk heldigvis bra.

HMS og sikkerhet på byggeplasser er fullstendig fremmedord her. Og det er ikke bare vi som pusser opp og bygger i nabolaget her nå.

I går observerte jeg et av de mer halsbrekkende takbygging-stunts jeg har sett i hele mitt liv fra nabotaket i skammekroken som vi kaller restauranten til et hotell rett ved der jeg bor.

Hvorfor skammekroken må jeg også fortelle mer om en annen gang, men jeg kan i hvert fall melde om at de nå har pyntet til jul med full, amerikansk innlevelse. Her representert ved et plastjuletre der dere kan skimte takterrassen vår med nytt tak på tehuset i tårnet i bakgrunnen:

I det solen senket seg og jeg benket meg til middag, ble jeg nemlig møtt av dette synet i solnedgang:

Der jobbet altså et helt anleggs-crew uten hjelm, sikkerhetsseler, heis, sikring eller noe som helst. Bevæpnet kun med en liten lommelykt, fem etasjer over bakken, langt inn i de stupmørke timer og her nede blir det virkelig mørkt. Gatelys og strøm generelt er for rikinger.

Vi liker å tenke at alle menneskeliv er like mye verdt, men det er selvfølgelig mest på skrivebordets menneskerettighets-blokk.

Veldig mange mennesker her i verden lever liv som mye mindre verdt og verdsatt i kroner og øre enn vi er vant med i Norge. Det skyldes selvfølgelig strukturell fattigdom etablert gjennom århundrer med vold, utnyttelse, kolonisering og opprettelse av en helt på trynet skeiv, global økonomisk infrastruktur som forfordeler de få og utnytter de mange.

Man kan analysere og bruke en milliard ord for å forklare hvorfor det er blitt slik, men egentlig kan man oppsummere det med ett eneste ord: Penger. Men så er jo det også mesteparten av grunnen til at vi åpner denne butikken her på Zanzibar nå.

For å fordele vår ørlille skjerv med penger på en mer fornuftig måte. For å bidra til at noen kan løftes ut av fattigdom. Og ikke minst for å dele noen av våre egne, svimlende privilegier med kvinner som ikke har noen.

Men nå var det jo tak jeg egentlig skulle fortelle om! Taket er kanskje den viktigste delen av huset her i Stone Town. De aller fleste Swahilihus har et tehus på taket som oss.

Her oppe i høyden blåser det alltid en deilig bris så her samles man for å kjøle seg ned, drikke te, spise middag og nyte solnedgangen over det gamle sultanatet mens alle moskeer, kirker og hindutempler kaller inn til kveldsbønn.

Jeg elsker Stone Towns tehus og selvfølgelig særlig vårt eget. I taket henger et tynt, flagrende, himmelblått stoff over et antikt rundbord, benker og stoler. Her oppe blir drømmer til konkrete tanker og tanker til handling. Og det var selvfølgelig her ideen om en butikk i første etasje ble unnfanget.

Å ha utsikt gjør noe med tankene dine. Det åpner dem opp og lar dem fly på en måte.

Og utsikten vår til solnedgangen fra tehuset på taket er upåklagelig. Vi ser rett ut mot havet, den katolske katedralen, Stone Towns mange andre tehus og flere skyhøye minareter.

Til uka blir også et nytt gjesterom ferdig på taket og i jula kommer det gjester som skal bo her på toppen av vår lille verden.

Neste fredag stiller Mustafa mannsterkt med håndverkere som skal lage alt av interiør til butikken, men først må vi bare finne ut hvordan vi vasker og vokser en sånn kalkpusseteknikk på veggene som ble oppfunnet for rundt 7000 år siden. Noe sier meg at det vil kreve noen taktanker til og muligens et par flasker vin…

Så her er det bare å følge med. Å åpne butikk i et herskapshus fra 1700-tallet er virkelig ikke noe for pyser! Men neste søndag er det julaften og da får dere en skikkelig julegave her på helgebloggen: Splitter nytt program for to Zanzibar-turer til høsten! Og vi kan love at de går av stabelen utenom regntiden 😉