Hvordan ser den norske covidkarantena ut for deg i 2020? Selv har jeg fått innvilget midlertidig asyl på sørlandet.
Egentlig skulle jeg jo vært på Zanzibar der jeg har hatt base de siste årene og tatt imot masse herlige damer til jenteturene vi arranger dit med Kaftankraft sammen med Shwari Tours, men den gang ei, coviditten tei. Oslo blir for dyrt når man må leve på sparebluss så da har min kjære stemor Liv innvilget meg en seng på alkoven og ikke minst en arbeidsplass bak piletreet på kontoret i hagen.
Dette var opprinnelig min fars kontor, men etter at han døde, har Liv fikset det litt opp og luftet ut formalinlukta. Min far var nemlig marinbiolog og satt her og analyserte bunnprøver for diverse marine forskningsprosjekter. Fortsatt er det små spor etter ham i hyllene her.
Og ikke minst på inngangsdøren!
Det er som jeg skulle sagt det selv: «Her arbeider et geni, men ingen merker det». Så her ute i hagen sitter jeg altså og jobber med Tara-spalter og reportasjer, bestiller og sjekker stoffprøver til ny kaftankolleksjon som vi lager i samarbeid med Sisters in Business , og legger skumle planer om noen jenteturer hit til sørlandet neste sommer.
Så som nordmenn flest er jeg tross alt ganske så priviligert også under en pandemi. Hagen er en skikkelig gammel, bustete og frodig frukthage med steinbed, rips, stikkelsbær, plommer, pærer, kirsebær, moreller, epler og grønne, spiselige ting i potter overalt.
Og på denne tiden av året modnes både plommer, epler og bjørnebær. Så på vei til kontoret hver morgen, høster jeg litt til syltetøy, men mauler mest rett fra treet som vi sier her på sørlandet når vi bare hiver innpå uten tanke for videre preparering og finesser.
Også har vi seff pinnsvin. Masse pinnsvin. Det er Liv som holder både hagen og pinnsvina i hevd siden vi er medlem av Pinnsvinhjelpen og stadig får nye småsvin utplassert i hagen.
Og her inne på kontoret sier jeg meg fornøyd med at Liv har lagret noen av mine bindsterke verk utgitt på diverse forlag, sammen med bøkene «Sopp», «Kreta» og ikke minst «Fjellpionerer». Mitt liv i et nøtteskall right there!
Nå har riktignok mitt livs fjelltopper vært litt mer av det symbolske slaget med innslag av fleinsopp i oppoverbakkene. Tjue år i koffert på flyttefot og reise jorda rundt, en runde med brystkreft mens min mor ble begravet og en runde med forstadier til kreft når vi begravet min far, har lært meg at det er veldig mange måter å angripe et problem på og at det er langt viktigere ting i livet enn bare å overleve det.
Det har vært et helvetes haraball av en tur så langt for å si det forsiktig, men under sørlandsasylet mitt sørger jeg også for å legge inn daglig, lange turer i skog og mark i et forsøk på å få opp både formen og psyken så jeg er klar til å gyve løs på livet så fort jeg kan reise på tur igjen.
Så som dere skjønner syns jeg vi får gjøre det beste ut av denne elendigheta, det er ikke annet man får gjort. Å bruke tiden til å kjefte på andre, hate på ungdom og studenter, krangle om munnbind eller gå rundt i kronisk panikk, kan man jo forsåvidt også gjøre ser jeg i avisen, men noe sier meg at svært lite blir bedre av det.
Noen ganger er det beste man gjør å rigge seg til og vente til stormen passerer. For det gjør den alltid for oss priviligerte som har et sted å rigge oss til. Selv skal jeg bruke de neste dagene av min norske covidkarantene på å lage bjørnebærsyltetøy. Hva bruker du koronatiden til?
Humrer og ler mens jeg koser meg med dine innsiktsfulle ord Lene – takk for det du deler fra din verden – alminnelige ting og aktiviteter som gir hverdagen farge? du får meg til å se meg om i min verden også – den er absolutt ikke verst den heller…
Nei, vi får leve mens vi gjør det, etterpå er det gjerne for sent 😉
Det er en merkelig tid, men jeg humrer og ler her også ? og gleder meg over dine betraktninger Takk skal du ha for dagens dose med glede ?
Så hyggelig å høre 🙂