Vi åpner butikk på Zanzibar!

Åh hildrande du. Min drive-butikk-erfaring begrenser seg til en ivrig periode med basar-virksomhet i barndommen, men nå har vi altså bestemt at vi åpner butikk i første etasje av huset jeg bor i her det gamle sultanatet Stone Town på Zanzibar.

Nå kan man jo seff innvende at vi allerede har drevet nettbutikk i Norge i noen år, men la meg si det sånn: Det er IKKE det samme som å drive en fysisk butikk.

Og i hvert fall ikke i en kultur med ca. tre millioner lag av relativt nye sosiale og praktiske problemstillinger, samt et offentlig byråkrati som ville fått Stalins femårsplaner til å rødme i skam over manglende papirmølle.

Også må vi jo for all del ikke glemme UNESCO som får vår hjemlige riksantikvatar til å fortone seg som en korrupt bolighai.

Mange hus her i gamlebyen i Stone Town står på UNESCO sin verdensarvsliste. Jeg bor i ett av dem.

Det er et restaurert herskapshus fra 1700-tallet, med tre etasjer, en tak-suite og seff et eget tea house i tårnet på taket.

I første etasje var det alltid butikk i gamle dager. Det var sånn disse gamle swahili-husene ble bygget; butikk og business på gateplan, familien i etasjene over. 

Dette lokalet har ikke vært brukt til annet en kunst og lagring av antikviteter etter forrige eier; Emerson Skeens, som døde for snart ti år siden.

Emerson var en god venn av meg og mannen som skapte de to verdensberømte Emerson-hotellene her i byen.

Det er et privilegium å få bo i et slikt hus. Jeg pleier å sammenligne det med å bo i en slags stavkirke.

Hver morgen stopper guidene utenfor huset med turister på ørten språk, peker og forklarer swahili-arkitektur som dette huset er et fantastisk eksempel på. Jeg føler ofte at jeg bor i et slags eventyr og må klype meg i armen både titt og stadig.

Problemet med å bo i et eventyr fra 1700-tallet er imidlertid at det må pusses opp med jevne mellomrom. Eller RESTAURERES som som det seff heter. Beklager UNESCO Zanzibar, jeg får bare satse på at dere ikke skjønner norsk.

Så før vi i det hele tatt kan tenke på å åpne dørene til butikken og tilbakeføre huset til sin fordoms glans som delvis «public house», må hele sulamitten gjennomgå en omfattende renovering etter strenge UNESCO-regler.

Man kan feks. ikke bruke hvilke håndverkere som helst. De må være godkjent av UNESCO.

HMS er bare noen random bokstaver med absolutt null betydning her på Zanzibar…

Og hele håndverker-etikken virker å være såpass reaksjonær at man fortsatt klamrer seg til byggeteknikker, utstyr, sikkerhet og materialer fra tidlig 1700-tall og tidligere…

Men ja, prosessen er allerede godt i gang som dere ser.

Jeg bor ikke lenger i et eventyr, men på en anleggsplass fra år 1702 med dertil hørende støv, murpuss, korallstein og presseningsbelagte gulv og trappeoppganger.

For det skal hun ha; når Mama Len som er en av husets eiere, Managing Director for Emerson-hotellene og kvinnen bak nyrestaurerte Secret Garden Restaurant hos Emerson Spice Hotell, først setter i gang et renoveringsprosjekt, gjøres det ikke stykkevis og delt, men fullt og helt…

I går forsvant taket…

Så de neste ukene og månedene skal vi ta dere med på vårt livs største prosjekt her nede på Zanzibar: Renovering av et herskapshus fra 1700-tallet og åpning av en splitter ny butikk helt ulik noen av de flere hundre andre turistbutikkene her i nabolaget.

Mens Mama Len og UNESCO administrerer renoveringen av resten av huset, har jeg fått med meg vår lokale bestevenn, turoperatør, bush-gartner, husbygger og altmuligmann Mustafa Haji Ali på å få satt i stand første etasje med hage til butikkvirksomhet.

Alle som har pusset opp så mye som et vindfang der hjemme vet at dette blir alt annet enn kjedelig!

Faktisk kan det bli såpass «spennende» at det blir det siste jeg gjør her i livet. Men da kan de i hvert fall begrave meg i min egen stavkirke, lol! Stay tuned…