Jeg ser at folk er i full gang med jule-gnæget på Facebook igjen. Åh så mye stress med å få alt ferdig i tide, sukk for et styr med slitsom familie, gud for et ork å planlegge alt. Til dere har jeg bare en ting å si: Kjøss meg i ræva!
Julen blir hva du selv gjør den til, akkurat som livet. I dag kunne Facebook for eksempel gledestrålende meddele meg at det er nøyaktig to år siden siste cellegiftkur. Juhu liksom. Jeg lurer på hvor mange år det vil ta før senvirkningene av den er borte.
For ikke før hadde jeg begynt å føle meg som folk igjen, smalt jo livet til med grove celleforandringer og forstadier til kreft i underlivet som jeg nå har ligget over tre uker på Radiumhospitalet for å få fjernet.
Tradisjonen tro døde min far av kreft mens jeg lå på sykehuset denne gangen. Min mor døde jo av kreft dagen før jeg ble innlagt for brystkreftoperasjonen. Så er det noen som forbinder kreft med døden så er det meg.
Min far ble bisatt fra Grimstad kapell på fredag. Jeg fikk permisjon fra Radium for å delta. Det var det vondeste og fineste jeg noen gang har opplevd. Min far var elsket av så mange.
Han var en sånn fyr som var større enn livet. Raus, hjertevarm, livsglad, ekstremt kunnskapsrik – han var jo marinbiolog og forsker – nysgjerrig og helt uten antenner for alminnelige fordommer og regler for akseptabel sosial adferd.
Som da han sendte min lillebror Lars i barnehagen med den sjokkrosa angoragenseren til en av mine lillesøstre med dyp utringning og glitter, og ikke kunne fatte hva som var galt med det. Rosa var jo en fin farge!
Eller da det kom noen polakker og spurte om de kunne campe i hagen og han sa selvfølgelig kan dere det, her er nøkkelen til huset, det er et ekstra bad i kjelleren. Og så endte opp med å skaffe dem sommerjobb i Grimstad i mange år.
Men mest av alt var han en som aldri sluttet å forundre seg over livet og visste å formidle denne viljen til undring, begeistring og vitebegjærlighet over det eventyret et liv kan være, til alle oss som sto ham nær.
Det første ordet jeg lærte å si som ettåring en sensommer i Grimstad på min fars arm, var ikke «pappa» eller «mamma», men «Joldiella» etter boremuslingen Joldiella Lucida som han forsket på.
Det er sånn jeg vil huske ham: Alltid lekende, alltid nysgjerrig, alltid en formidler av livseventyret og aldri klagende, sytende, sutrende over verken juleforberedelser eller andre ting, for han visste!
Han visste hvor priviligert han var som fikk leve livet sitt her i Norge på toppen av verden. Han visste at det var et privilegium som forpliktet. Derfor visste han også at her, her er ikke livet bare noe som skjer med deg, men først og fremst noe du skaper.
En bauta er borte, en vegg har falt ut. Han var ikke klar for å dø. Han ble bare 71 år og ville leve helt til det siste. Det er det jeg tar med meg videre nå. Bånn gass til døden kommer. For min far. Til hans minne. For eventyret. For livet og de uendelige mulighetenes mysterium det er.
Så helt i min fars ånd brukte vi faktisk store deler av familiemiddagen dagen etter begravelsen til å diskutere kannibalisme på Papua Ny Guinea. Både latter og tårer satt løst akkurat slik det alltid gjorde hos min far.
Men det er latteren jeg vil huske best og det er den jeg skal ta med meg videre nå. Så derfor ble jeg veldig glad da jeg også fikk denne video-hilsenen til meg og bloggen fra komiker-dronning Margaret Cho på Facebook i dag:
For er det noen som vet å lage hikstende humor av det grusomste vi mennesker blir utsatt for og utsetter hverandre for, så er det henne. Så nå gleder jeg meg til å ta med noen av de kjæreste jeg har og gå på hennes show på Latter I Oslo 8. desember. Join oss gjerne!
For ingenting er så alvorlig at man ikke kan le av det når man ser på det med riktig blikk. Det gjelder bare å møte opp til livet med et åpent og utforskende sinn. Og skulle du fortsatt være i beit for julegaver, har jeg løsningen på det også: Boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 i forlagets nettbutikk her. God jul!
Jeg tror du er veldig lik din far. Jeg skulle ønske at jeg var mer sånn sjøl. Det er vel også en av grunnene til at jeg fascineres av denne type mennesker og på mitt eget lille vis prøver å gå i retning av noe jeg liker. Jeg syns det er så fint å se mennesker som får meg til å tenke at jeg vil også være en person som får andre til å føle det jeg gjør i vedkommendes selskap. Slike mennesker gir først og så får de etterpå, og det er den eneste måten å få noe av verdi på. Jeg tror man kan forandre seg, uten at man blir en kopi eller at man mister seg sjøl, dersom man søker mot noe genuint. Vi er alle forskjellige, takk og lov for det, men innerst inne er vi jo alle storøyde, undrende, generøse og livsbejaende. Så kommer barneoppdragelsen og livserfaringene og tar oss. Fuck skikk og bruk og «bann kjerka», det kan det ikke komme annet enn godt ut av.
Haha fuck skikk og bruk indeed! Glitrende sagt, jeg kunne ikke vært mer enig! 🙂
Dæven for ei dame <3 Lykke til videre <3 styrkeklemmer i massevis
Takk for det! 🙂
For ei herlig dame du er ?. Masse lykke til videre med livet.
Tusen takk for det! 🙂
Du Lene altså, kor du berører hjertet mitt med dine tastetrykk . Blir så varm i hjertet når du løfter din far opp og forteller om han. Så kanon heldig du var som fikk en sånn paps, vel unt. Virker som om dere var to medvandrere som trivdes godt i hverandres selskap , deilige minner du har samlet . Gull er det.
Ønsker deg god bedring.
Varm hilsen fra Lisa ?
Takk for det Lisa, ja han var en av de helt sjeldne 🙂
Til Lene! Jeg må bare beundre mennesker som du som «hæler», utholder og ikke gir opp?vi er så bortskjemt og snare til å sutre. Da trenger vi sunne og gode korreks og et spark på leggen. Keep on fighting og jeg skulle ønske jeg hadde hatt en far som deg For en kar og for en tøff datter han har Klem
Ja, denne sutrekulturen som brer om seg ispedd hat mot folk som ikke har det som oss eller er helt som oss, går neppe inn i historien som et av våre høydepunkter 😉 Min far var en fest! Takk, Gro 🙂
Hei Lene Wikander
Kondolerer. Så fint du skriver om livets vanskeligste reiser. Kan du ikke skrive en bok om faren din?
Lykke til videre på din vei, god bedring, stå på!
Takk, det hadde blitt en tykk bok <3
Kjære Lene, du må være noen av de sterkeste personer jeg vet om! Herlig skrevet om din far og livet. Stå på og masse lykke til med behandlingen du går gjennom.
Stor klem
Aurora
Tusen takk for det, Aurora 🙂
Kjære Lene,
Jeg har fulgt bloggen din en stund, og er imponert over din formidlingsevne, og måten du evner å la oss forstå hva du gjennomlever. Jeg har kjøpt boken din, og jeg humrer over formuleringer og fortørnes på dine vegne av de ymse merkverdigheter legestanden kan få seg til å si.
Jeg ønsker deg alt godt og håper i mitt hjerte at du kommer tilbake for fortsatt å røre, provosere og engasjere dine lesere!
Klem fra Hanne
Så fint å høre, takk for det, Hanne 🙂