Når mørket kommer


Permisjonshelgen min fra Radiumhospitalet ble ikke som jeg hadde tenkt. Det er jo ofte sånn. Du starter med allslags planer i optimistisk tro på at det er du som har kontroll over livet.

Fordi det finnes folk du elsker, fordi det er så mye gøy, slitsomt, vondt, godt og helt vanlig å tenke på og styre med, så har du rett og slett glemt at det til syvende og sist ikke er du som har kontroll over livet, men livet som har kontroll over deg.

DSC08663Det er menneskelig å glemme det. Det må faktisk være sånn. Ellers hadde vi aldri orket å leve. Så jeg begynte med det. To bestevenner og meg med sittepute fra Radium ute på godt kledd fortauspils på fredag, min første på over fem uker. Livet og bedring skulle feires.

DSC08682Men så kom denne sms-en fra min bestevenninne Trude på jobbtur og fotomesse i Paris og mørket kom veltende inn bakfra som en vegg, et lydløst sluk som får deg til å kjenne på en avgrunn helt tom for liv, bare svart.

trude (2)Hun satt på en naborestaurant til konsertstedet Bataclan og skulle spise middag sammen med sin nære venninne og kollega Tone da ondskapen, hatet og mennesker med liv uten mening tok over Paris.

Trude og Tone kom heldigvis fra det med sine egne liv i behold, men det var noen grusomme timer med teksting, frykt og lite batteri på telefonen der de gjemte seg på toalettet sammen med skadde og livredde mennesker mens det ble skutt i gatene utenfor.

DSC05560Trude elsker Paris, har bodd der og reiser dit ofte. Sist var både jeg og denne fantastiske jentegjengen med Lindmo i spissen også med da Trude tok coverbilde for Tara. Det er bare noen måneder siden nå. Livet kjenner ikke tid. Ikke døden heller.

1098147_10153135589725607_1856071281_nFor på lørdag, da Trude var trygg og mørket begynte å slippe taket, kom telefonen om at min elskede far var død og avgrunnen åpnet seg igjen. Denne gangen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å falle.

Jeg skrev litt om alt han har vært da han først fikk kreftdiagnosen for et lite år siden. En bauta i livet er borte. Det er ikke flere ord. Ikke nå. Ikke enda. Nå er det bare mørke.

sengDet merkelige er at jeg har følt meg så nær min far de siste par ukene selv om jeg har måttet være borte. Jeg dro jo rett fra sykesengen hans i kjellerstua hjemme i Grimstad til Radiumhospitalet der jeg har vært innlagt siden.

I akkurat samme type seng, med akkurat den samme kladden over lakenet, med nøyaktig samme trykknapper for å heve og senke ryggen og det samme ekle, svette, spygrønne gummitrekket over madrassen under alt det hvite.

Jeg har ligget der og tenkt på hvor mykt håret på hodet hans ble etter cellegiftkuren og hvor glad jeg var for at jeg fikk klappe på det mens jeg var der og hvor intenst og jævlig jeg avskyr kreft og alt den gjør med mennesker.

052For han ble bare 71 år og var ikke klar for å dø. Ikke i det hele tatt. Men døden kjenner ikke tiden. Ikke livet heller. Det er det jeg har tenkt mest på denne helgen. Hvor vondt det er å elske og hvordan jeg aldri ville vært kjærligheten foruten likevel.

Og det er det jeg tenker på i dag når jeg er på vei opp på Radiumhospitalet igjen. Nå når islamismen får fotfeste hos Europas ungdom og fascismen brer seg over kontinentet med rop om stengte grenser. Nå når frykten for alle mennesker som ber til en muslimsk gud brer seg som en kreftsvulst selv om vi vet så mye bedre.

withsyriaVi vet at det til sammen har vært 48 000 terrorhandlingar i verden de siste fjorten årene. Vi vet at de til sammen har krevd over 107 000 dyrebare, umistelige menneskeliv. Vi vet at 82 prosent av de som ble drept i terrorangrep fra 2000 til 2013 ble drept i fem land; Irak, Afgjanistan, Pakistan, Nigeria og Syria.

Vi vet at bare i 2013 krevde 10 000 terrorangrep 18 000 menneskeliv. Vi vet at radikale islamistiske grupper som oppfordrer til vold i islams navn, står bak mye av denne økningen. Og vi vet at de fleste av ofrene deres er muslimer.

DSC077111Det snakkes mye om å holde hodet kaldt, men jeg tror det er enda viktigere at vi holder hjertet varmt. Vi er bare mennesker. Vi er svake, sårbare og vil aldri bli bra nok. Alt vi har er livet. Det er like dyrebart og umistelig for alle som elsker og blir elsket. Og det gjør vi alle sammen. For vi kan ikke annet. Vi er bare mennesker.

Det er ikke ofte jeg har gått ned for telling her i livet, men det gjør jeg nå. Batteriet er tomt og lyset har gått. Som frilanser er deadliner utsatt og oppdrag avlyst. Så har jeg oppfordret dere før så gjør jeg det igjen:

Støtt bloggen med å kjøpe et eks av boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 fra forlagets nettbutikk her så har jeg kanskje til husleie i desember også. Del, klikk og spre. Så skal jeg selv klare å få ladet batteriet og slått på lyset igjen om en stund. Størst av alt er kjærligheten.


44 Responses to “Når mørket kommer”

  1. Ragnhild von Harling Lien
    15. november 2015 at 13:41 #

    <3

  2. Nina Skjalmar-Reinfjell
    15. november 2015 at 13:51 #

    Sorg er kjærlighetens pris, styrkeklem til deg fra meg❤️

  3. Solgunn
    15. november 2015 at 14:18 #

    Du skriver så godt – ofte rått, men sant og nært livet. Har før bare tenkt at jeg burde kjøpe boka di, men nå bestilte jeg den. Varm klem fra Finnmark til deg <3

  4. Gro
    15. november 2015 at 14:59 #

    Jeg har ingen trøstende ord. Sorg springer ut av kjærlighet og det er den risikoen vi må ta gjennom å elske noen. Masse klemmer fra meg.

  5. Trine
    15. november 2015 at 16:45 #

    Fine, kloke du, midt i mørket. Klemme på!

  6. Liv Andersen
    15. november 2015 at 18:44 #

    Huff, så vondt å lese kjære Lene. Føler med deg i sorgen og prøver å forstå hvordan du har det nå, men klare det ikke helt.
    Uansett må det vel nå kun gå en vei- oppover og til det bedre.
    Når foreldre dør så er det så mye vi som barn må ta stilling til og ordne. Og i ditt tilfelle så er det begrensinger som sørger for at du får en tøffere uke enn hva vi vanligvis går gjennom siden du har egen helbred å ta hensyn til.
    Sender over mange gode, varme styrkeklemmer til deg og håper du har et støtteapparat som fungerer i krisetilfeller. Liv.

  7. Tone Kleven
    15. november 2015 at 18:52 #

    Og DER. DER snek du deg til en plass i hjertet mitt.
    Du skriver grusomt og vakkert. Takk for at jeg nå i kveld kjenner at jeg er takknemlig for alt og ingenting. Klem.

  8. Anne
    15. november 2015 at 19:03 #

    Vi sier vi skal leve livet, og det er liksom ikke måte hvor stas det skal bli. Vi lever i illusjonen om kontroll, klamrer oss til det, men vi lever ikke livet, livet lever oss og den eneste måten å få noe utav det på er å akspetere at slik er det. Livet kommer ikke på bestilling eller i passende porsjoner, men det kommer, til det ikke kommer mer. Det er ikke nederlag å føle livet, leve det i henhold til hvordan man opplever det. Evig fortrenging av alt vondt er det eneste som garatnert tar alt ekte liv ut av livet. Å erkjenne at det man kjenner under seg er bunnen i bøtte er et solid sunnhetstegn. Derfra kan det bare gå en vei, sakte men sikkert. Det eneste uforanderlige her i verden er at alt er i evig forandring. Ting blir aldri slik de var, noen ganger er det bra, andre ganger er det definitivt ikke bra, men slik er det.

  9. Elisabeth Hake Lunde
    15. november 2015 at 19:04 #

    <3 for din far. Og så: Dette er kanskje det beste du har skrevet som jeg har lest. Du har guts, og kan få sagt det slik at vi andre smittes av gutsen. Og til slutt: Det er godt at du lar deg falle, du trenger det nå. Hjerteklemmer og tårer til deg fra meg <3 <3 <3

  10. Karianne
    15. november 2015 at 21:12 #

    Så vakkert skrevet om det vonde. Tenker på deg, selv om jeg ikke kjenner deg.

  11. Lisa
    15. november 2015 at 21:37 #

    Åhhhh… Dette var trasig. Min dypeste medfølelse at du har mistet din kjære pappa. Takk at du har vist oss han .
    Varm styrke klem fra Lisa .

    • Lene Wikander
      16. november 2015 at 08:56 #

      Så godt å høre at jeg har fått vist litt av ham frem da Lisa, Takk for det <3

  12. Lunamon Design
    15. november 2015 at 22:03 #

    Kjære deg, så vondt så vondt. Livet er til tider alt for virkelig.
    Føler med deg i sorgen og sender deg en varm klæm.

    Krysser fingra for din bedring og at piggsvinet har trekt til seg piggene.

    <3

  13. Gunnhild
    15. november 2015 at 22:52 #

    Noen ganger skal vi tillate oss å være i mørket et stund. Lyset kommer tilbake og batteriene vil lades etterhvert. Sykdom, sorg og smerte trenger tid. Gi deg selv tid og hvile.
    Klem til deg fra meg

  14. Beate
    16. november 2015 at 02:11 #

    Kondolerer! <3
    Jeg har aldri kommentert her før, men av medfølelse og i takknemlighet over alt du deler med oss gjør jeg det nå.

    Du har beskrevet faren din som et godt og varmt menneske. Jeg håper at du, midt i sorgen, klarer å finne noe glede i at DET var din far.
    Det er nok mange av oss som bare kjenner deg gjennom ordene dine, som mentalt er ved din side og deler sorgen med deg. Jeg håper inderlig at du har mange rundt deg som kan være der hos deg i virkeligheten.
    Av erfaring vet jeg at bare tiden og egen innsats gjør livet lettere igjen.
    Du må ta den tiden du trenger, hvile deg og samle krefter.

    Varm og kjærlig klem til deg, og ønsker om god bedring.

    • Lene Wikander
      16. november 2015 at 08:59 #

      Takk, så fint at du fant frem til bloggen, håper du blir med videre på reisen :-) <3

  15. Astrid
    16. november 2015 at 05:52 #

    Kjære…
    Beste Lene. Selv i det mørkeste øyeblikket klarer du altså å finne ord som rører følelsene så direkte. Denne gangen var det ikke latteren, men tårene som kom. (Enda det er mandag morgen og klokka er snart stå-opp-og-start-på-ny-uke…!)? «Hodet kaldt og hjertet varmt»… Det er nok ingen fare for at du skal gå i den mørke kroken din for godt, men vær der så lenge du vil. Håper verden ser annerledes ut når du kommer tilbake! Ta vare på deg…❤️

  16. ann katrin
    16. november 2015 at 11:59 #

    Fra et varmt hjerte sendes en bamseklem til deg <3

  17. Lisa
    16. november 2015 at 12:10 #

    Lene , tenkte på deg i morges da jeg gikk til jobb.
    For ett trykk på deg nå.
    Denne spacen er trasig. . Vi er mange som svever sammen med deg. Vi holder deg fast , nå når du faller og rullegardinen går ned så er vi der og holder deg.
    Alt godt til deg denne og de neste ukene.
    Varm grizzlyklem fra Lisa

  18. Trine
    16. november 2015 at 12:51 #

    Det var mye trist på en gang, gjør vondt å lese dette.
    En amerikansk venninnne av meg pleier si: «It´s not the end, it´s just a bend» og det tenker jeg på når livet er vanskelig, selv om det faktisk kan føles som «the end» i blandt når det blir for mye.
    Varme tanker til deg med ønske om alt godt

  19. Elin
    16. november 2015 at 14:01 #

    Nå har jeg lest bloggen din lenge, elsker ditt syn på livet og din at-på-vilje. Du er rå med ord!

    Dette innlegget traff meg mitt i hjerterota. Så sårt og ekte. Sender gode varme tanker oppi en vond og mørk tid.
    Du har lov å falle men jeg håper du har noen som kan hjelpe deg opp, når du er klar…

    • Lene Wikander
      16. november 2015 at 14:14 #

      Så fint å høre at du har hengt med på bloggen Elin :-) Takk for omtanken <3

  20. Ms Jarndyce
    16. november 2015 at 14:12 #

    Lene… Av og til – nei, ganske ofte – tenker man at nå får det faen meg være nok. Så mye helvete er det ikke mulig at en person kan få – samtidig. Men sånn er jo ikke livet. Livet skjer med oss. Slik er det. Og det er ikke for amatører, men vi må nå bare henge på som små slips likevel. It is a bumpy ride sometimes. Jeg tenker på deg, og jeg kondolerer med din far. Take care, og ta balletak på kreften. Jeg heier på deg. Klem. Ms J.

    • Lene Wikander
      16. november 2015 at 14:15 #

      Jeg sier som jeg alltid har sagt; gudskjelov kan alt alltid bli mye verre 😉 Takk for klem <3

  21. bibbi h
    17. november 2015 at 14:09 #

    <3 livet kommer ikke med skuddsikker vest,å elske gjør en sårbar, men ……..å leva det er å elska,slik må det være, lykken og livet til deg <3

  22. Øystein R. Eide
    17. november 2015 at 22:52 #

    Livet er fylt av kontraster som du så flott får frem med din penn. Har gode minner fra de gangene jeg møtte din far, husker det var ekstra hyggelig og en fin varme når han var der med «ungdommen» og det ble disputert, innen vi tok videre på byen. Kan relatere til det du skriver. Alt det beste til deg, Lene, en gnist sendes herfra som bidrag til ditt lys. Ja, størst av alt er kjærligheten.

  23. Lisa
    23. november 2015 at 12:15 #

    Luftbårneklemmer fra Lisa
    og gammelkatta Piapus?
    Ønsker deg en så god uke som mulig .

Trackbacks/Pingbacks

  1. To kreftbehandlinger og to gravferder | Lene Wikander - 25. november 2015

    […] tro døde min far av kreft mens jeg lå på sykehuset denne gangen. Min mor døde jo av kreft dagen før jeg ble innlagt for brystkreftoperasjonen. Så […]

  2. Full fart fremover! | Lene Wikander - 8. desember 2015

    […] av min fantastiske far som jo desverre døde av kreft mens jeg lå innlagt, bestemte jeg meg nemlig for å ta igjen det tapte, åpne armene og si ja til det meste som hørtes […]

Leave a Reply