Å vente på en varslet revolusjon

Forbausende mange vesteuropeere som aldri har vært i Beirut, har både sterke forestillinger og meninger om byen. Ingen av dem stemmer.

Alle på min alder husker krigen, kapringene, Hizbollahs mujahedin. Jeg var selv på jobb som journalist med Hizbollah i Bekaa-dalen da konflikten med Israel eskalerte igjen på 90-tallet. Gerjilakrigføring er ikke noe for pyser. Nå har Hizbollah mistet flere geriljasoldater i krigen mot IS i nabolandet Syria enn de noen gang mistet i krigen mot Israel.

I dag har Libanon snart tatt imot 1, 5 millioner syriske flyktninger. Når vi vet at hele landet er på størrelse med Aust-Agder fylke, setter jo det den kvalmende norske debatten om å ta imot 8000 i det virkelighetsfjerne og menneskeforaktende lyset den fortjener. Verdens bevisstløse overklasse ser enda mer motbydelig ut på avstand enn sett hjemmefra.

Men i Beirut fortsetter festen. Det har den alltid gjort. Den gjorde det under krigen og den gjør det nå. Blir det for hett, flytter vi bare festen litt lenger nord, har alltid vært Beiruts motto. I dag bytter de bare litt på retningen. Beirut er en by der muslimer, jøder, drusere, kristne, liberale, ekstremister og fandens oldemor alltid har levd side om side i sentrum av et av verdens heiteste konfliktområder.

Selvsamme verden har derfor veldig mye å lære av libaneserne. Avtroppende ambassadør for United Kingdom til Beirut,  har hevdet at den libanesiske kulturen og tilpasningsevnen er selve nøkkelen til verdensfreden. Jeg er ikke uenig.

Men Beiruts moderne historie er også en korrupsjonshistorie. Her jeg sitter på en fortauskafe i det pulserende Hamra District, er soldatenes nærvær i Beirut igjen påtagelig. I morgen lørdag er det varslet den største demonstrasjonen i byen på mange år.

Opptøyene har eskalert siden søppelkrisen ble et faktum i juli år og dreier seg kort oppsummert om at politkerne skimmer over 100 USD av prisen for hvert tonn fjernet søppel – med det resultat at folk har protestert og hele infrastrukturen brutt sammen.

Lørdag skal det demonstres i regjeringskvartalet her og ved alle Libanons ambassader ute i verden. En person er allerede drept i tidligere demonstrasjoner og mange er skadet. Flere vil det nok bli. Vestlig presse presenterer det som noe i retning av spiren til en revolusjon i dragsuget av den arabiske våren.

Libaneserne selv smiler og og sier: «Welcome to our very small revolution» når vi spør dem om hva de forventer blir resultatet av lørdagen. Business as usual i Beirut altså. Som i natt da vi var på en gedigen, ulovlig pop-up homseklubb og danset oss silende svette til arabiske hitsongs sammen med rundt fem hundre lokale bøgs. En opplevelse for livet.

Det er nemlig det som er det Beirut jeg kjenner og elsker. Ingen steder i verden føler jeg så intenst på den menneskelige viljen til å leve. Og da snakker jeg ikke om å overleve, men å virkelig leve med sprut, gnist og fyrverki mens dommedag og slutten på alt, konstant spøker i det ikke så fjerne.

Jeg kjenner meg virkelig hjemme i Beirut. Og det er altså ikke kun fordi jeg vokste opp i Bodø som barn og vår lokale hipsterbar rett ved hotellet her i Hamra heter det samme.

Og enda har jeg nesten ikke nevnt menneskene, maten, musikken, fargene, luktene, smakene, havet og fullmånen som hang sprekkferdig over byen i natt, men det får vente til senere.

I morgen er det altså meldt lettskyet revolusjon sånn fra 18.00-tiden og utover her i Beirut. Ære være libanserne for å gi korrupsjonen en på trynet. Tilpasningsdyktig er en ting – å være en pushover noe annet.

Vi er invitert på takterrassefest der vi skal danse til solen står opp mens revolusjonen brenner ut i gatene under oss. For det er først når festene dør at alt håp er ute.