Da driver vi og pakker sammen for å forlate Thailand for denne gang. Det er litt trist for på tross av ribbeinsbrudd og data-kræsj har vi storkost oss her i Ao Nang og jeg er kjempeglad for at favorittbamseparet mitt Robert og Jörgen hjemme i Norge tipset meg om dette stedet som de reiser til så ofte.
Neste gang tar jeg dem med som guider for det ble jo litt begrenset hva jeg rakk å få med meg nå, neddopa i smertehelvete som jeg var noen dager av en ellers kort ferie. Ao Nang er nemlig det perfekte utgangspunkt for båttur til diverse paradisiske strender og öyer i Krabi-regionen.
En smule bortskjemt som jeg er etter mange år med små strender og bukter praktisk talt for meg selv i Port Antonio på Jamaica, må det jo påpekes at masseturismen har gjort sitt inntog for godt også i Krabi.
Det er jo for eksempel en smule ironisk at stranden der filmen The Beach med Leonardo DiCaprio etter boken ved samme navn, ble spilt inn, nå er så tettpakket med turister at det er verre enn Tokyo i rushtiden som Robert treffende nok beskrev det.
Men som dere ser klarte vi nå likevel å få klemt inn et bilde med den karakteristiske The Beach-utsikten uten altfor mange skjemmende båter og turister. The Beach handler jo om nettopp behovet for å tilrane seg et eksklusivt paradis uten adgang for andre, men også om den höye prisen man må betale for en slik eksklusjon.
Det er ganske underlig det der. Vestlige turister er ofte veldig opptatt av at reiseopplevelsene de kommer hjem og forteller om er eksklusive og genuine. Folk som drar til eksotiske reisemål klager ofte over at kulturer, stammer og strender er blitt så altfor modernisert. Som om verden der ute burde bevares som et slags museum til forlystelse for de rike.
Jeg diskuterte akkurat dette med forfatter Tove Nilsen da vi reiste sammen til Kreta i fjor og hun hadde et interessant perspektiv. Hun mente dette behovet for at reiseopplevelser skal være så genuine og eksklusive, ikke handler om reisen i det hele tatt, men om oss selv.
Vi vil gjerne smykke oss med eksklusive opplevelser i håp om at de også vil gjöre oss selv mer eksklusive og interessante i andres öyne. Resultatet blir ofte et jag etter det som ender med å bli kunstig «genuine» opplevelser. Virkeligheten er jo at turismen i seg selv forandrer både reisemålene og opplevelsen av dem.
Selv syns jeg det kan være hysterisk göy med klassisk masseturisme innimellom, men da er det ikke reisemålet jeg studerer, men turistene rundt meg. Som da vi tok en heldagstur til Phi-Phi-Islands med speedbåt forleden.
Jeg hadde jo ikke ribbein til å snorkle, men jeg tror jeg var mer underholdt enn hele båten til sammen bare av å sitte å se på de andre der de kavet rundt.
Spesielt inderen til venstre i båten vår over. Han og en kamerat hadde aldri sett saltvann för og kunne absolutt ikke svömme, men uti skulle de!
Seff med det resulatet at redingsvestene de ikke klarte å feste godt nok, skled opp over hodet, drukningsdöden glefset dem i hælene og hele mannskapet måtte stupe uti for å hindre at India mistet to statsborgere på fremmed hav.
Da de ble halt opp i båten som to slöya torsk, klarte jeg rett og slett ikke la vær å le höyt enda hvor vondt det gjorde i ribbeina eller hvor ondskapsfullt det virket. Det kan nemlig være minst like göy å snorkle etter mennesker som fisk.
Derfor var det også morsomt å hooke opp med to jenter jeg ellers bare kjenner fra debattforumet på gaysir.no, der jeg som dere vet henger en del. Jeg liker å möte fremmede sånn og det ble en hyggelig kveld i Ao Nang og formiddag på Railey beach.
Men nå er vi altså ved reisens slutt for denne gang. Det blir ingen salme, men med et sprengferskt nytt år i vente, drar jeg hjem med et par önsker i kofferten.
Jeg önsker at strålebehandlingen jeg nå skal begynne på vil gjöre meg kreftfri for godt og at verdens turister og fastboende kan begynne å dele mer av seg selv med hverandre fremfor å bare stirre på hverandres rariteter som aper i bur. Godt nytt år!
Hei igjen!
Så kanon bra at turen har vært vellykket og at du har fått lade opp og kjent at du lever,Da med tanke på det heftige møtet med massasje terroristene som brøt,knakk og tynte ditt smekre legeme …det er ikke spøk å tukle med damer i sin beste alder, så det så……..
Videre tenker jeg på den lille blå krakken er den donert videre til andre trengende eller står den i sola og venter på noen som bare ser hvor fin den er.?? Jeg likte bildene og den brede bruken av en liten blå krakk. 🙂 🙂
Jeg humrer når jeg leser det du beskriver av div opplevelser når du sitter og ser på folk og fe….
.Vi var i Rosendal for noen år siden, da med båt, vi satt i båten og slappet av. En liten motor båt kom inn mot kaien,en av passasjerene bøyde seg fram over ripen og tok tak i kaien,den andre som holdt i motoren bak og styrte han begynte og rygge for å snu båten, fyren som holdt i kaien holdt fast så godt han kunne det resulterte i at han ble lengere og lengere i armene. Tilslutt så hang kroppen over ripa han holdt i kaien og beina bak var strak, båten rygget litt til og kroppen var som en hengebro, så mistet han taket med beina og plumpet utti ,fortsatt holdt han fast i kaien…..min kjære løp for å hjelpe mannen mumlet noe på tysk,gjorde god mine til slett spill krøp opp på kaien børstet av klærne og stod stram som en påle og ventet på kameraten i båten som lå midt i leia og prøvde igjen og fortøye.
Vettu . .jeg prøvde å bidra med litt hjelp og noen varme klær men fyren overså oss fullstendig.
Lenge siden jeg har humret så godt og lenge. Synd det var tiden før disse fancye mobiltelefonene,det hadde blitt noen blinkskudd.
Ønsker deg alt godt i møte med hverdagen igjen.
Om må behandlingen virke som bare det….YESSSS.
Sende sol og smil til deg fra
Lisa:-) 🙂
Haha, takk for herlig kommentar. Hjemme og i gang med stråling nå, sliten, men fattet.