Kreta-døgn ved havet


Vi er egentlig her på Kreta sammen med Tove Nilsen for å gå i fotsporene til hennes populære roman «Kreta-døgn». Vi er de første journalistene hun noen gang har valgt å vise sitt elskede Kreta til. Men egentlig sitter vi bare stille og snakker. På strendene, tavernaene, i fiskebuktene, i grottene og på de greske gravlundene med sin hvite marmor og sprakende plastblomster.

kreta5 158

Vi snakker om livet, havet, døden og kjærligheten. For når alt kommer til alt er det ikke noe mer å snakke om her i verden. Likevel er vi skjønt enige om at må vi redigere ned våre samtale-tema ytterligere for å få plass på de ti sidene Tara har gitt oss til rådighet, så står vi igjen med havet. For bare havet er stort nok til å romme dem alle likevel.

kreta4 002

Min absolutte favoritt-roman gjennom alle tider er ei tynn lita flis av en fortelling om en mann som drar ut på havet for å fiske, fanger en fisk, mister den og drar hjem igjen. Den er skrevet av Ernest Hemingway og heter «Den gamle mannen og havet».

Den er stor fortellerkunst på sitt mest brutale. Ordene er like enkle som fortellingen selv; hugget ut og inn til beinet som de er, treffer de som nådeløse økseslag rett i hjertet av hva det vil si å være menneske, å skulle leve og måtte dø.

kreta5 031

Og akkurat som havskilpaddene som kommer inn her til Chania havn for å legge sine egg hvert år og som Hemingway også bruker som et nådeløst vakkert bilde i boken, så fortsetter hjertet ditt å blø lenge, lenge etter at øksen har truffet. Når fiskerne slakter havskilpadder banker nemlig hjertet synlig videre inne i slaktet flere timer etter at dyret er dødt. Det er sånt vi snakker om her på Kreta nå.

kreta5 058

Med en kreft-diagnose innabords som jeg har fått, fortoner døden seg like lekende lett å snakke om som livet. Plutselig har du jo stått der ansikt til ansikt med din egen dødelighet, skreket, grått og protestert, helt til den siste skjelvingen ga seg og du ikke lenger var redd, bare sår, bare sliten, bare lamslått og bergtatt av vissheten om det helt enkle mirakelet at det bare er døden som gir liv til livet. Uten døden ville vi hatt lite å skåle for og ingenting å feire.

kreta5 120

Minn meg bare på at skulle jeg mot formodning stryke med av denne kreft-driten til slutt, så må jeg ikke gjøre som grekerne og feste et bilde av meg selv til gravstenen. Og skulle jeg likevel finne på å følge en slik ortodoks middelhavs-skikk, så tips meg for guds skyld om å ta av meg sobrille-lesebrillene først!

kreta6 017

Jeg har en tendens til å ligne på Fleksnes med de lesebrillene på som det er, og gudene vet hva slags fremtidige entertainere jeg vil minne om etter min død. Det slo meg i hvert fall at han som hadde lagt seg under marmoren på gravlunden vi besøkte i går, gjorde det lenge før Gagnam Style begynte å herje hitlistene eller Kim Il Jung kom til makta.

kreta5 160

Og skulle det være dårlig sommervær der hjemme, syns jeg dere skal drite i det, ta en liten sommerferie fra alt pisspreiket likevel og snakke litt om havet eller lese Ernest Hemingway i stedet. Aller helst begge deler:

«The clouds were building up now for the trade wind and he looked ahead and saw a flight of wild ducks etching themselves against the sky over the water, then blurring, then etching again and he knew no man was ever alone on the sea.»

kreta6 038

Og på fredag kan dere tune inn på NRK P2`s Ekko og høre meg snakke enda litt mer her nede fra dypet av de rosa puppekreft-katakombene hvis dere vil. Snakkes etter operasjonen på Ullevål den 13. juni!

 


12 Responses to “Kreta-døgn ved havet”

  1. Ping
    7. juni 2013 at 11:39 #

    Hei!

    Jeg håper operasjonen går så bra som den kan! Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du formulerer så skarpt. Faktisk er jeg en av de som er ganske missunnelig på din kreftype. En sjuk, men ganske vanlig følelse vi sjuke må sloss mot («sloss» passer greit her)

    Hørte deg på P2 i dag- syns det var deilig å høre noen tøffe kommentarer fra en som er på vei opp i kreftmøkka. Tror det er mange folk med kreft o.l. som plutselig skjønner at de har driti seg ut før, før de be sjuke og skulle støtte andre som var det. En viktig ting å kjempe for er retten til å være redd, sinna, fortvila, galgenhumoristisk- både for den som er sjuk og den som er kompis. Retten til å vise det og godta det som en selvfølgelighet. Og det der med at de som dør har tapt kampen, fytti for en jævlig ting å si. De mener det sikkert ikke vondt, og ikke har det noe å si heller når man er død. Men tror at jeg ler litt sånn overlegent om jeg sitter i himmelen og får lese det der i min egen annonse. Jeeesus.

    Da jeg søkte deg opp på nettet ble jeg litt overraska. Du virker som en med gjennomtekt syn på den kommersialistiske utnyttinga av folks angst ved alvorlig sykdom og også kjønnsspørsmål/klisjeer/rammer/diskriminering. Hvorfor skriver du da for det damebladet? Hva tenker du rundt det?

    Håper skikkelig at du er i ålreit form nå. Om formen er sjaber forstår jeg fullstendig at du ikke har tid til å svare på det her.

  2. Lene Wikander
    8. juni 2013 at 07:43 #

    Hei du og takk for lang og fin kommentar :-) Jeg kjenner faktisk at jeg kan bli litt misunnelig på meg selv som foreløpig har fått sånn en «grei» kreftdiagnose. Likevel vet de jo ikke helt om det er spredning før de har spretta meg opp og sett på lymfene og så analysert svulsten som tar noen uker så det er en gnagende angst der.

    Når det gjelder hvorfor jeg jobber i et kvinnemagasin så har jeg mange og lange svar på det, men først og fremst vil jeg si at jeg mener det er en utbredt snobbethet og nedladenhet ovenfor kvinner som ofte kommer til uttrykk når man snakker om «dameblader» i det offentlige rom.

    Ta en avis som VG som er fylt til randen av dritt og useriøst vissvass, jobber du der gir det likevel mye mer cred enn å jobbe i et kvinnemagasin. Dette handler mye om ingrodde fordommer og om hva som gir status og kredibilitet eller ikke.

    Kvinnemagasinene er langt bedre enn sitt rykte, jeg har jobbet i dem i mange år som utegående reporter og skrevet saker og serier både VG Helg og Dagbladet Magasine bare har hatt våre drømmer om å få til 😉

    Samtidig så er Tara som jeg jobber for i dag, Norges sørste kvinnemagasin, det blir lest av mange midt i hverdagen og jeg liker å være der mange er. Å skrive for den lille, intellektuelle menigheten har aldri vært mitt prosjekt. Jeg ønsker meg ende flere fargerike stemmer fra «skråplanet» i den kulørte presse.

    Men man er ingenting om ikke sammensatt så jeg fusker jo i skrivefaget andre steder, både med min faste seksualpolitiske spalte for Cupido «Kåthet & Vrede» samt at jeg skriver på mine helt egne ting :-) Det ene utelukker sjelden det andre.

    • Ping
      8. juni 2013 at 22:39 #

      Takk for langt svar!

      Beklager at jeg brukte ordet «dameblad», er nok ikke damebladintelektuell nok til å vite at kvinnemagasin er rette ordet 😉 Forstår fullstendig lysten din til å skrive for et bredere publikum enn den intellektuelle eliten (eller begrensa subkulturelle/politiske gjenger.) Og uten at jeg har peiling på Tara spesifikt, er jeg sikker på at mye er bedre der enn i VG og Dagbladet.

      Jeg blir like oppgitt hver dag når jeg ser de der hovedsakene om stadig nye farlige sjukdommer, evt. kurer mot disse. Stort sett illustrert med lettkledde damer. Så bra, bra at du får inn smarte og litt videre holdning til kjønn og sex og sykdom (må lese mer!). Men blir du ikke irritert likevel? Over de klisjeaktige kjønnsrollene/helseangsten? Tinga på neste side etter artikkelen din. Jeg får i hvert fall fnatt og lyst til å lese Vi menn, (men så er jo det også så kjønnssmalt på sin måte) og blir litt… trist over at alle skal dras inn i sånne klisjemønstre og damene tenker mer og mer på magen og rumpa og helsa og øyenskygge og blomsten i hagen og at de kanskje skal dø og bør være redde NÅ. Bruke all tida på det. Har det i meg jeg og, ser du, men prøver å dytte den angsten for nye rynker og stor rumpe bort i steden for å oppsøke den. (Har ikke lest Tara, innrømmer at det her er forutinntatte ideer om ting det muligens inneholder)

      Generøst og sterkt at du får plass til kommentering som dette i en skummel periode. Jeg håper skikkelig at det går så bra som det kan. At de kan ta bort alt sammen. Uansett; lykke til med de tøffe tidene du har forran deg. Hold på Kari, hun høres bra ut.

      • Lene Wikander
        8. juni 2013 at 22:50 #

        Takk for det, og borgerskapet må bekjempes innenfra vet du 😉

  3. Flodedama
    17. februar 2014 at 22:16 #

    Hele bloggen din er diggbar. Det har jeg syntes lenge, så når jeg ramla uti egen kreftdiagnose måtte jeg inn og lese ting på nytt. Nå sitter jeg her, enpuppet og klukkende, og spør ydmykt om jeg kan få stjele følgende sitat fra deg:

    «Med en kreft-diagnose innabords som jeg har fått, fortoner døden seg like lekende lett å snakke om som livet. Plutselig har du jo stått der ansikt til ansikt med din egen dødelighet, skreket, grått og protestert, helt til den siste skjelvingen ga seg og du ikke lenger var redd, bare sår, bare sliten, bare lamslått og bergtatt av vissheten om det helt enkle mirakelet at det bare er døden som gir liv til livet. Uten døden ville vi hatt lite å skåle for og ingenting å feire.»

    Her oppsummerer du de tre siste ukene av livet mitt, gitt. Kan jeg få låne ordene om jeg også oppgir opphavsmann?

    • Lene Wikander
      17. februar 2014 at 23:38 #

      Det er ikke stjeling når det er ektefølt – sharing is caring 😉 Lykke til baby, det blir i hvert fall aldri sånn som du tror – det er garantert!

      • Flodedama
        18. februar 2014 at 11:08 #

        Takk.

        Det å gi fra seg kontrollen, det å innse at man ikke er skipper på skuta, man har bare vært en lettbent matros som har sunget, gått på fylla og hjulpet til å skrubbe dekket i blant, det kjenner jeg på. Det blir nemlig aldri slik vi tror. 😉

        • Lene Wikander
          18. februar 2014 at 12:12 #

          Haha, fantastisk bilde, du burde skrive mer! :-)

Trackbacks/Pingbacks

  1. En helvetesuke med kreft - 14. juni 2013

    […] for et liv på slagmarken. Vi begynner med en landing på Gardermoen midt på natta etter en reportatasjetur Til Kreta med Tove Nilsen der lommeboken med hele reiseoppgjøret blir liggende igjen på flyet, flyet er sendt til hangard […]

  2. Gammelrosa videoblogg fra en kreftprosess - 24. juni 2013

    […] begynte med at jeg og fotograf Xenia Villafranca satt på Kreta og drakk vin med Tove Nilsen for et par uker siden. Det var bare en liten uke til jeg skulle opereres for puppekreft og jeg var […]

  3. Med Tove Nilsen til Kreta - 6. august 2013

    […] om livet, døden, havet og kjærligheten like lett som turistene rundt oss diskuterte menyen og som dere kan lese mer om her. Uten å bli flaue og brydd slik man gjerne blir når store tema tas opp i sosiale sammenhenger og […]

  4. Titt-thai og bye-bye | Lene Wikander - 6. januar 2014

    […] diskuterte akkurat dette med forfatter Tove Nilsen da vi reiste sammen til Kreta i fjor og hun hadde et interessant perspektiv. Hun mente dette behovet for at reiseopplevelser skal være […]

Leave a Reply