VIDEO: Det er sånn livet mitt er blitt nå for tiden. Opp som en bjeffende nakenhund den ene dagen og ned for full telling som ei våt bikkje på sofaen den neste. Når du går på cellegift blir du innimellom så sliten helt inn til beinet at du nesten ikke orker å blunke med øynene en gang, særlig de første dagene etter ny dose.
Derfor gjelder det å utnytte de gode dagene maks, noe jeg jo gjorde med å klinke til med foredrag på fjellet for 250 Tara-lesere forrige helg, før jeg skulle få ny dose gift på Ullevål nå på tirsdag. Etter tre dager rett ut på sofaen er jeg i dag klar for å driste meg en liten tur ut med venner og feire helg, men jeg tar det fortsatt pent.
Nå for tiden må jeg alltid ha taxi og/eller sofa og seng innen rekkevidde, for når man blir cellegift-sliten så blir man det helt akutt. Det er som om strømmen rett og slett går og du bare må legges til lading umiddelbart. Derfor var det ekstra gøy at jeg fikk en liten vitamininnsprøyting ved siden av cellegift-dosen denne gangen i form av ei fargerik, lita kruttønne av en utvekslingsykepleier fra Tanzania.
Let`s face it; det er rimelig kritthvitt i korridorene på Ullevål og da tenker jeg ikke bare på veggmaling og uniformer. Tanzania var egentlig stasjonert i Bergen, men innom Ullevål noen dager for spesialopplæring innen onkologi, eller kjøring av slanger med cellegift rett inn i åra, som vi vanlige dødelige kaller det.
De hadde nok stressa litt med hvor de skulle plassere henne for onkologen min sa at de ble så glad på morgenmøtet da de så at jeg skulle komme, for jeg hadde jo bodd så lenge i Afrika så da tok de henne med til meg for vi hadde sikkert mye å snakke om. Nemlig. Jamaica er jo nesten Afrika og ligger praktisk talt rett ved både Afrika og Tanzania, bare skilt av et verdenshav og det amerikanske kontinent.
Men lucky for them så var jeg jo i Tanzania og Zanzibar i jula og kjenner godt til Øst-Afrika generelt, der jeg har reist mye. Til alt overmål hadde jeg til og med på meg et par rosa øredobber i kubein som jeg kjøpte på Zanzibar i fjor. Og ghetto-life er pretty much ghetto-life all over the world.
Folk er jo faen meg ikke helt riktig i navla her i velstandsverden, så jeg fikk i hvert fall forklart Tanzania at hun måtte til muslimske Halal-slaktere for å få skikkelige kjøttstykker som passet i matboksen etter at hun sjokkert delte sine opplevelser om møtet med norsk, vakumpakket og smakløs kantinemat. Velstand og god smak går som kjent sjelden hånd i hånd.
Javel så har de kanskje bare ett kreftsjukehus i Dar-es-Salaam, men Swahili-kjøkkenet serverer i hvert fall pasientene skikkelig mat som til og med passer utmerket for en lavkarber som meg! I kreftkiosken på Ullevål får vi jo bare vafler og brød.
Og da jeg og Tanzania i tillegg bonda over statsparykkens åpenbare mangler som dere kan se i filmen under, har jeg nå bestemt meg for at det første jeg skal gjøre når jeg er ferdig med denne bedritne behandlingen, er å legge meg naken på en sandbanke på Zanzibar og virkelig nyte det faktum at livet faktisk er helt forjævlig og helt fantastisk – samtidig:
Du kan også se flere bilder fra Tara-weekend til fjells på Tarapi sin Facebookside her hvis du vil 🙂
Jeg blir så begeistret av å lese og høre det du sier. Livet er ikke enten – eller. Det er både – og. Hvis man tror man kan tenke seg frisk av alvorlige sykdommer, har man aldri vært skikkelig syk. Det er klart det er ok å tenke positivt, til tider, men ikke hvis det går på bekostning av realiteten. For livet er ikke bare positivt. Det er også bedritent.
Fortsett, for Guds skyld, det du driver med. For det er så bra 🙂
Og takk for at du byr på deg selv, så raust og flott – og ekte!
God helg
Ja ikke vet jeg hvor vi har fått dette enten-eller mantraet fra, men jeg mistenker at det snek seg inn samtidig som vi begynte å tro at ting kunne være enten bare gode eller onde 😉 Det blir for enkelt og rett og slett ikke til å leve med 😉 Takk for oppmuntrende ord, Gunnhild 🙂
Som jeg måtte le av geografisammenslåingen =) Fantastisk.
Haha, ja det skakke være lett 😉