Den nakne sannhet


Jeg har kastet klærne for Tara. Eller det vil si; Tara skriver at jeg har kastet dem, men i virkeligheten tok jeg dem rolig av meg, brettet dem sammen og la dem på gulvet ved siden av krakken jeg satt på i fotostudio.

Det var ikke så skummelt og ekkelt som jeg hadde trodd det skulle bli.  I dag er jeg derfor naken over fire helsider, på vei til alle Tara-abonnenter sin postkasse. På fredag står jeg naken i løssalgshyller over hele landet.

DS7_5863

Jeg har gjort det fordi jeg har sett nakne og brystkreftopererte kvinner i meida før, men jeg syns alltid de bildene har hatt alt fokus på sykdommen og lite annet.

Det syns jeg er synd når livet både med og uten brystkreft jo er så mye mer enn bare brystene og fordi livet kan være både helt jævlig og fullstendig fantastisk – samtidig.

Jeg har også gjort det fordi jeg er ganske tjukk og bunglete og jeg tror vi har godt av å vise frem noen tjukke og bunglete damer i et kvinneblad som vårt også.

Men aller mest har jeg gjort det for å vise hvor sammensatt og sårbart livet er. I en liten protest mot at lykke- og positivitetstyrranniet har gjort det nesten umulig å snakke høyt om hvordan det er å være menneske, å skulle leve og måtte dø, uten at det blir skamfullt.

DS7_6113

Jeg nekter å skamme meg lenger. Jeg gidder ikke lenger svare som forventet når folk jeg møter lirer av seg et forventningsfullt «går det bra?»

De står der med tindrende øyne og forventningsfullt krav i blikket, tilsynelatende uten å vite hva de spør om en gang. For hva betyr det egentlig at noe «går bra»?

De spør jo ikke fordi de vil høre sannheten; at jo takk, jeg takler denne kreftbehandlingen, men den er sinnsykt tøff, jeg er mye sliten, det koster alt jeg har å stå foran deg her akkurat nå, jeg tenker mye på tilbakefall og døden og sånn.

Og det igjen gjør at jeg ligger mye i fosterstilling på sofaen fortsatt, men nettopp derfor er det så deilig å være ute med venner akkurat nå. Og ja, jeg ser lyst på den nærmeste fremtiden, men ikke så lyst på fremtiden sånn på lang sikt. Jeg tror kanskje jeg er litt deprimert innmellom.

DS7_6064

Nei, de spør ikke fordi de vil høre sannheten, de spør fordi de vil høre «jada, visst går det bra». Det er jo derfor de sier det med sånn en logrende forventning i stemmen. Det er jo derfor de blir støtt og noen til og med skikkelig sure og fornærmet hvis jeg svarer som det er.

Ved å svare «jada, det går bra» får de jo sin forventede dose positivitet, enda et skudd med høflig livsløgn rett i åra, enda litt mer olje til å smøre det sosiale lykkemaskineriet. Skal man stikke kjepper i tannhjulene på det, må noen rett og slett kle seg naken.

Da får det heller være at dette nok markerer slutten på mitt liv som singel og seksuelt aktiv kvinne, for let`s face it; hvem vil vel la seg lokke til sengs med en come-hither-bedroom-look som denne?

DS7_6033

Og når det nå blir allment kjent at det er sånn jeg ser ut når jeg kler av og på meg undertøyet, tror jeg neppe det vil danne seg en kø av beilere foran meg på byen:

DS7_6072

Men det får i hvert fall meg til å flire, le og se på både meg selv og andre med et litt mer forsonende blikk. Det gjør meg kanskje ikke mer positiv eller mer lykkelig, men det bidrar helt klart til livskvaliteten. For som jeg sa på NRK Ukeslutt på lørdag: Tenk kritisk – gi faen!

 

 


75 Responses to “Den nakne sannhet”