Mitt Afrika – Husene med det rare i


I går brukte jeg dagen på Zanzibar til å snoke meg rundt i Stown Towns trange gater og smug mens jeg tittet inn i portrom, boder og butikker på jakt etter en skatt.

På gaten Hurumzi i hjertet av Stone Town fant jeg Zanzibar Curio Shop. Det er en sånn butikk du må se for å tro at den finnes. Her selges alt fra antikviteter til suvenirer, klær, tepper, lamper, møbler, juggel, juveler, gull, sølv, messing, tinn og glass.

Å vandre rundt mellom de støvete hyllene og etasjene her minner meg litt om da jeg som barn lekte på farmors loft i Grimstad. Det var et skikkelig loft. Et sånt med skråtak og ubehandlete trebjelker i taket. Innerst var det et lite pikeværelse med småblomstrete tapet der jeg mange år senere skulle skrive ferdig min roman «Salt».

Rett utenfor sto min bestefars gamle symaskin i sort og gull. Den var av den typen du må sveive og tråkke i gang selv. Bestefar var skredder og satt alltid med korslagte ben på bordet når vi besøkte ham i skredderverkstedet før han døde. Og under skråtaket bak bestefars symaskin sto en diger hatteske i tre med oldemors gamle strutsehatt oppi.

Det var innerst under skråtaket det var mest spennende. Der hang også oldemors gamle brudekjole som farmor lot alle oss barnebarna kle oss opp og fotograferes i nede på terrassen foran kirkespiret. Og i en stor pappkasse lå min fars gamle Donald-blader fra femtitallet. Der fant jeg verdens mest fantastiske Donald-historie av Carl Barks; «Eggmysteriet».

Den tok meg med til Andesfjellene på jakt etter firkantegg og en helt annen og spennende verden der alt var mulig og alle var rare og jeg lærte at noe så enkelt som en ting; et firkantet egg i stein, kunne snu hele verden og virkeligheten på hodet fordi i alle ting bor det en historie og enda fler historier jo eldre tingen ofte er.

Og borterst ved den bratte loftstrappen sto en bokhylle proppfull av Hardy-guttene og hele serien med Gyldendals Gode Guttebøker som jeg slukte i sengen bak forhenget ved trappa. Gyldendals Gode Guttebøker fortalte en nysgjerrig guttejente spennende historier om eventyr og Afrika.

I de bøkene lærte jeg hva en Kraal er og hvordan forfedrenes ånder fortsatt bor i de store trærne på tunet fordi fortiden alltid er en del av nåtiden. Bøkene ga meg eventyrlyst og mot til å reise, utforske, bevege meg i og la meg bevege av verden som voksen. Helt hit ned til Zanzibar og selveste drømmesykkelen min som jeg kan reise videre med når jeg vil.

Men da jeg og alle de deilige gutta jeg reiser med avsluttet skattejakten med en tur ut til Jambiani og de blendene vakre strendene på østkysten av Zanzibar, visste vi jo alle at den egentlige skatten, den hadde vi funnet for lenge siden.

Ting er historier og historier bor i ting, men det er menneskene som fyller historiene inn i tingene. Det er menneskene som gir tingene liv. De riktig store fortellingene finner du bare i menneskene du reiser gjennom livet med og møter underveis. På et varmt og svett hjørne av Stone Town, i gågata der hjemme, på en fest du egentlig ikke tenkte å gå på, i et møte med jobben, over en bardisk et sted eller ute på stranden.

Så det er med sorg og glede vi vinker farvel til menneskene vi har møtt her på Zanzibar i år. Sorg fordi det blir lenge til vi ser dem neste gang, men glede fordi resten av reisen vi lever alltid vil bringe oss tilbake hit en gang. Så Kwaheri Zanzibar. Farvel for denne gang. Nå venter nye historier i virkelighetens firkantegg-land: Etiopia. Vi møtes til nye fortellinger og andre mennesker i Addis Abeba.


10 Responses to “Mitt Afrika – Husene med det rare i”

  1. ida
    12. januar 2013 at 15:47 #

    Meget bra skrevet!!! ps. fins det loftet fremdeles?

    • Lene Wikander
      12. januar 2013 at 15:49 #

      Takk for det, Ida, farmorloftet brant desverre ned til grunnen for noen år siden og huset som står der i dag er helt nytt og lekkert, men altså ikke det samme. men selv om tingene er borte har vi fortsatt minnene om farmor og alle hennes historier som lever videre :-)

  2. Elisabeth
    12. januar 2013 at 17:49 #

    Leste akkurat et sted noe slikt som «minner er som månestråler – vi kan velge hva vi gjør med dem». Det er godt å la minnene skinne, selv om fysiske ting brenner ned. Takk også til deg som frisker opp mine gode minner fra Zanzibar og Jambiani, fra yndlingsbutikk (Zanzibar Curio shop) til yndlingsstrand… :)

    • Lene Wikander
      12. januar 2013 at 17:53 #

      Jeg og Sigbjørn snakket masse om deg da vi var på Jambiani, Elisabeth! Eneste vi manglet var deg :-)

  3. Janicke Strøm
    27. januar 2013 at 10:11 #

    Det er så utrolig artig å lese det du skriver :) Og spesielt når man har vært der og kjenner igjen dine opplevelser mm. Var på Zanzibar 10 dager i jul og nyttårshelga, første gang i Afrika. Utrolig spennende og akkurat slik du beskriver det så bra.

    • Lene Wikander
      28. januar 2013 at 09:02 #

      Så hyggelig å høre, Jannicke, håper du vil fortsette å følge meg her i Norge også :-)

  4. Wenche
    16. februar 2017 at 16:57 #

    En nydelig fortelling! Den traff meg i hjertet, og jeg tror jeg kommer til å se mine egne reiser på en annen måte fremover. De er ikke intermessoer men en del av den store reisen

    • Lene Wikander
      16. februar 2017 at 17:01 #

      Så fantastisk å høre, det er akkurat sånn jeg ser på det også :-) <3

  5. Elisabeth Hake Lunde
    17. februar 2017 at 07:58 #

    Ååååå, ta meg med i ånden, da! ?

    • Lene Wikander
      17. februar 2017 at 09:57 #

      Det skal jeg gjøre! Skal se om jeg ikke får tatt en svipptur til ditt gamle nabolag i Jambiani også :-)

Leave a Reply