Jeg mener ingen disrespekt til noen, men jeg skjønner ærlig og oppriktig ikke denne greia damer har med hår. Da jeg skalperte meg før første cellegift, husker jeg blant annet en kommentar på Tara sin Facebookside.
Hun mente filmen vi laget var sterk å se og at hun selv trodde hun ville følt seg skamfull hvis hun hadde barbert av seg håret. Skamfull? Really? I går var jeg, fotograf Xenia og hodepynt-designeren min Maiken Turban i studio for å ta nye bylinebilder til blogg og blad.
Vi tok til og med noen ganske så eksplisitte nakenbilder av meg og min halvannen hengepupp til en sak i Tara fordi vi tror folk trenger å se sånt i kvinneblader som vårt. Men skamfull? Nei, det var jeg aldri.
Jeg vet jo riktignok at mange nordmenn og kvinner ser ut til å tro at kvinnesyn bare er noe de har i andre kulturer. Men med så mye ståhei enkelte lager over et skalpert damehode, syns jeg ikke det står særlig tilbake for viraken rundt andre kvinnelige hode-relaterte problemstillinger, være seg hijab, niqab eller andre hodeplagg.
Håret er kvinnens pryd heter det jo både i bibelen og i gamle, norske munnhell. Jeg kunne vel ikke vært mer uenig. Faktisk er jeg av den oppfatning at hvis du som kvinne har så mye av din egen selvfølelse investert i håret, puppene, kroppen og utseendet, at du går i kjelleren og føler at du mister din identitet og kvinnelighet skulle det ryke, så har du rett og slett vært fryktelig naiv og latt deg lure trill rundt.
For vi har jo faktisk et kvinnesyn i dette landet. Og mye av det dreier seg om at vi kvinner skal opptre som et mest mulig attraktivt objekt ved å ta oss ut som best vi kan.
Glem oljefondet. Det ryker milliarder down the drain når det kommer til hva vi er villige til å bruke for å stramme, løfte, pynte, frisere, kle og fjonge oss til for å fremstå som akseptable og attraktive representanter for kvinnekjønnet.
Misforstå meg rett: Jeg er ikke mot pynt! Jeg elsker å pynte meg! Det som irriterer meg er at all denne kvinnepynten er så helsikes normativ.
Vi skal liksom ikke stikke oss ut med mindre det er med en usedvanlig akseptabel «skjønnhet». Du kan godt være usedvanlig hvis du er usedvanlig vakker innfor rammene av hva som er opplest og vedtatt som kvinnelig skjønnhet.
Men gud forby hvis din skjønnhet faller utenfor rammen. Da skal du altså føle deg skamfull. Jeg forstår at alle bare vil bli elsket og sett, men hvis alt folk ser er håret ditt, hvor blir det da av deg?
Hvis du er en av dem som får et dødsleie og rekker å se tilbake på livet ditt før det er slutt, tror du virkelig det er alle ditt livs hårfrisyrer og komplimenter for hvordan du så ut som vil flashe forbi? Hvorfor gir vi ikke mer faen?
Se flere bilder fra fotoshoot på Tarapi sin Facebook-side her.
Takk!
You are so welcome! 😉
Sitat fra Erin McKean:
“You don’t owe prettiness to anyone. Not to your boyfriend/spouse/partner, not to your co-workers, especially not to random men on the street. You don’t owe it to your mother, you don’t owe it to your children, you don’t owe it to civilization in general. Prettiness is not a rent you pay for occupying a space marked ‘female’.”
Gotta love it, Elise! 🙂
Åh, hurra og takk!!!
… og alderdom! Det verste skremsel av alle. Rynker, hår i trynet, misfargete tenner, mer og slappere hud enn du har behov for, grått hår, inkotinens. Trenger jeg nevne mer? Vi skal jo være ungdommelige, for pokker. Fremtiden ser dyster ut – for oss alle.
Det er ikke lett å være ung. Det blir ikke lettere når vi passerer 60.
Kanskje din nåværened frisyre blir trendy. Ikke et grått hår å se 😉
Haha, ja den optimale kuren mot grått hår må jo være å skalle seg! 😉
Åh, en fulltreffer igjen! Jeg må dessverre si at jeg syns Tara er et drittblad som bare er opptatt av å fortelle oss voksne damer at vi ikke er gode nok: annenhver side er reklame for rynkekremer og kosmetiske inngrep, iblandet selvutviklingsstoff i fullt monn (for det indre er viss heller ikke helt bra, må vite). Ufattelig lei av det glossy stoffet der. Dine artikler er det eneste som er verdt å lese i det bladet, så de burde gi deg skikkelig lønn. Egentlig burde du hatt et eget blad;) Herlig og bråkete dame med masse personlighet!:)
Haha, takk, Elisabeth, men bladene alene kan ikke ta all skylda, det er noe med markedet som etterspør den slags stoff også vet du 😉
Hm, ja det er definitivt et marked. De filosofiske og politiske betraktningene skal få ligge. Ha en fin kveld, ser frem til neste innlegg:)
Bare undrer; er det et bevisst valg at du lar røykpakka være tilstede (ref. bildene over)
til ære for fotografen, siden du etterlyser mer «gi faen mentalitet»
– eller er det en aldri så liten forglemmelse at du ikke fjernet den, før bildene ble tatt?
Med all respekt å melde; synes det blir noe «paradoksalt» over å blogge om kreft,
men samtidig tilsynelatende gi faen i å kutte røyken…
(men tjue-pakningen er kanskje Fotografen sin?)
Ønsker deg forøvrig «ironifritt» lykke til videre!
Jeg røyker og røykpakken bare lå der, så ingen grunn til å arrangere bildet for å ta meg bedre ut for dem som støtes av at jeg tillater meg å ha kreft og å røyke samtidig. Livet er fullt av paradokser. Get used to it 😉
Nå viser du fram så mye lag at det er helt utrolig. Og da snakker jeg ikke om alle blomstene på din vakre isse.
På den ene sida syns jeg du er så herlig som tar kontroll, som definerer din egen virkelighet. Men du kan jo ikke være et forbilde for alle, for om vi krever at kreftsyke skal juble over muligheten til å ha digre blomster i håret blir vi jo del av den positivitetssjuka som du også tidligere har kritisert. Men så har du vel aldri sagt at andre skal gjøre som deg heller, så om jeg kommenterer det så er det jo jeg som står for positivitetskravet. Så jeg føler jo med deg, for kreft er jo jævlig, uansett hvordan man tar det eller har det.
Da er det bare en løsning som skjærer gjennom alt – gi faen.
Gi faen, gotta love it!
Lykke til!
(da mangler du forresten bare en ting: vifte. Helst boavifte. Det løser mye)
Jeg har vel både såpass selvinnsikt og er såpass trygg på meg selv at jeg ikke ønsker å være et forbilde for noen, være seg kreftpasienter eller andre. Det jeg imidlertid ønsker er å være til inspirasjon! Når ei gærn dame kan ha både kreft, være lei seg, sette blomster på hodet, kjefte på lykkeyrraniet og være glad samtidig, tenk hvor sammensatt enda flere damer kan bli, lizzm 😉
Jeg synes det bør være lov å være lei seg for å miste håret, det er jo en del av vår identitet uansett hvordan du vrir og vrenger på det. Det ligger i vår natur at utseendet er en del av det å tiltrekke seg paringsklare individer og å bli sosialt akseptert, se bare på dyr som viser all sin prakt for å lure til seg det beste catchet og vise seg frem for andre. Det betyr ikke at man må drukne seg i depressive tanker når det skjer endringer i utseendet, men det bør være rom for å sørge over slike ting også, spesielt i en tilpasningsfase.
Det bør være tillatt med alle typer reaksjoner, for ingen er like 🙂
Men ja, enig i at det er et slags sykelig fokus på slike ting her i vesten. Og det er veldig trist hvis noen blir skamfull av å måtte rake av seg håret. Galgenhumor er aldri dumt i så måte 🙂