På hengende håret


Da har jeg skalpert meg. Cellegift-programmet fra Ullevål var ubønnhørlig: Både hår, øyebryn og vipper vil falle av. Håret først, vipper og bryn litt senere. Så i stedet for å stå og dra av meg håret i klumper og laser som et levende lik om et par uker, gikk jeg og frisør Haakon på The Suite proaktivt til verks med barbermaskinen.

skalpering 092

For meg føltes det deilig. Det er noe med å gripe den lille kontrollen du kan i en ukontrollerbar situasjon. NOE kan i hvert fall jeg bestemme i denne bedritne kreftprosessen liksom. Xenia var seff behørig til stede og filmet hele greia til gammelrosa-videobloggen som vi legger ut senere i uka. Den når nok ikke opp til samme antall klikk som andre rosabloggeres hårstylings-videoer, men vi sparer i hvert fall ikke på noe!

skalpering 095

Jeg har heldigvis vært skalla før, riktignok i et anfall av ungdommelig fashion-overmot som 16-åring for ca. femti kilo siden, men sjokket var derfor ikke like stort som det kanskje ville vært for andre som aldri har sett sin egen skalle. Xenia begynte riktignok nesten  å grine og kjempegøy kan ikke jeg heller si at det var, men let`s face it: Det er bare hår! Å ikke gå på cellegift og bli skalla er jo liksom ikke noe alternativ. Hva er vel noen never hår mot selve livet?!

skalpering 107

Etterpå feiret derfor både jeg, Haakon, bestevenn Roy og Xenia, livet med en flaske Moet champagne på trappa til salongen. Sommerkvelden var varm, noen glante, men selv var jeg mest fascinert av hvor deilig det var å kjenne sommerbrisen kile meg i skallen.

skalpering 110

Etterpå bar det ned til Teddy`s Softbar og Maiken Berg, kunstneren som skal lage hodepynt og kreft-turbaner for meg, til bruk de dagene jeg trenger litt varme på hodet eller bare vil pynte meg. Hun har klekket ut en helt sinnsykt genial turban-patent som selv jeg klarer å knyte på meg. Det er basically en slags harness for hodet. Kinky!

skalpering 004

Ved første øyekast kan de basene hun har laget til meg så langt, minne om sånne kyser Amish-damer går med, men med noen knuter, et sjal og alle de humlene, blomstene, biene, fuglene, sommerfuglene og drueklasene Maiken er i gang med å lage som tilbehør til dem nå, blir kysa raskt transformert til en kick-ass liten hode-statement som vil minne både meg – og kanskje også de som ser meg – om at livet kan være så gøy at hår ikke en gang teller som noe i nærheten av vesentlig i miksen.

skalpering 019

skalpering 051skalpering 030

For når alt kommer til alt var det på hengende håret at ikke kreften vant over livet i denne runden her. Jeg har bare flaks som slapp unna uten spredning og nå bare skal cellegift-behandles for å ta kverken på eventuelle kreftceller som har sneket seg unna kniven. Kreft rammer blindt og urettferdig, akkurat som livet selv. Noen dør mens andre får leve, men alle må vi huske å leve før vi dør. Jeg har aldri forstått hvorfor så mange ser ut til å glemme det.

skalpering 062


42 Responses to “På hengende håret”

  1. Marita Hansen
    30. juli 2013 at 11:45 #

    Du er så tøff som deler dette med oss, for sårt og vondt må det være – og skummelt! Jeg ser opp til deg, flotte menneske! God bedring! :-)

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 12:05 #

      Ja det ække noe for pyser, men alt går med litt tilvenning!

  2. Jorunn
    30. juli 2013 at 12:00 #

    Kanskje De kan være så yderst vennlig å dempe Deres fokus på spredning/ikke spredning. Det sitter faktisk en del fruentimmer rundt med en spedningsdisgnose, og vi har faktisk ikke behov for å lese om vårt endeligt hver gang vi nærmer oss Deres ordgyderi! Hilsen indignert elveåretterspreder. Ps ja, så mange år kan det gå før spredingsavtalen bli ratifisert.

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 12:06 #

      Jeg syns jeg må få lov til å være glad for at jeg ikke hadde spredning!

  3. Therese Krzywinski
    30. juli 2013 at 12:06 #

    Jeg syns du ser flott ut. Jeg husker deg – ikke som 16-åring, men kanskje i starten av 20-årene? – fra Bergen, Cafe Opera og Nonnesetergaten (Egil og Pål? Jeg var sammen med Egil). Føles som et helt liv siden. Og det er det jo på en måte. Anyways – nok mimring; du ser flott ut :)

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 12:09 #

      Haha ja det er et helt liv siden gitt. Egil ser jeg jo fortsatt i Oslo! Hadde jo en periode på den tiden da jeg var skall på halve hodet også husker jeg, Good times! :-)

      • Therese Krzywinski
        30. juli 2013 at 12:16 #

        Ja, det var den gang, med halve skallen 😉 Jeg var også skinna av og på i mange år, og lovet meg at dette skal jeg gjøre igjen når jeg fyller femti. Jeg har 7 år på å ombestemme meg. Lykke til med alt du skal gjennom – spark igjen, og spark hardt!

  4. Tone
    30. juli 2013 at 12:14 #

    Tøff dame! Lykke til!

  5. Erik Arnesen
    30. juli 2013 at 12:34 #

    Du kledde det godt, både med og uten turban. Og du har rett: Det er bare hår, og hår er jo i bunn og grunn bare døde hudceller!

  6. Nina
    30. juli 2013 at 13:27 #

    Du er så tøff som deler alt dette med alle! Synes dette innlegget fortjener mer opmerksomhet enn andre rosablogger, dette er jo virkeligheten… Og som du sier, tilfeldighetene rår!
    Jeg føler med alle som ike får samme utfall som deg, men det betyr ikke at du skal feire din glede i redsel for å støte noen!
    Lykke til og fortsatt god bedring :)

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 13:29 #

      Jeg holder på å revne av medfølelse jeg også Nina, jeg tror jeg skjønner så altfor godt hvordan de som ikke har flaks har det, men jeg har bestemt meg for ikke å skamme meg for de gledene jeg føler midt i alt. Takk :-)

  7. Solveig
    30. juli 2013 at 13:45 #

    Sprek og tøff dame!! God bedring og lykke til! Stilige hodeplagg og selvfølgelig må du få lov til å være kjempeglad for at du ikke har spredning! Det er jo det flotteste av alt i all denne elendigheten!
    Og så er du fantastisk til å skrive! Takk for det :)

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 14:08 #

      Enig 😉 Og blir veldig glad for at du liker skriveriene mine :-)

  8. Vibeke Vennemo
    30. juli 2013 at 14:03 #

    Så tøff du er, dette hjelper nok mange flere enn du aner. Husker deg godt fra den gangen i tidenes morgen da vi hadde sesongjobb på Freia og ranglet rundt i Birkelunden på kveldene etterpå. (En gang på åttitallet – jeg var hun lille mørke). Du var like rappkjefta den gangen. God bedring og lykke til! Klem fra Vibeke

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 14:09 #

      Haha, Freia, ja, det hadde jeg nesten glemt! Man kødder ikke med damer som har sittet på Kong Haakon-båndet, vøtt! 😉

  9. hildeg
    30. juli 2013 at 14:10 #

    Du gjør en veldig god jobb her. Jeg tenker at mange finner trøst i å lese om hvordan dette er, selv om kanskje noen føler at det er vanskelig for dem å være like tøff som deg. Men det er ikke nødvendig? Og selv om spredningsspøkelset kan vise seg etter mange år, er det viktig å feire livet og leve hver dag. Ingen av oss kan vite om vi får uhelbredelig kreft, spredning, blir overkjørt av en buss eller rammet av siste dødsbakterie i morgen. Du ser helt fin ut uten hår, og de hodebekledningene var jo bare stilige. Lykke til, og god bedring.

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 14:14 #

      Ja det er jo nettopp det med brystkreft i motsetningen til hva den alminnelige sjargongen gir inntrykk av; man blir aldri hundre prosent friskmeldt fra brystkreft, det vil alltid være noen prosenters sjanse for spredning. Så livet med brystkreft er livet med døden innabords, men desto viktigere å leve mens man gjør det! Etterpå er det jo for seint 😉 Og nei, jeg forventer ikke at andre skal være som meg, men at de skal være som seg selv! 😉

  10. Vibeke H.
    30. juli 2013 at 17:24 #

    Hei
    Jeg er en jente (liker å kalle meg det fortsatt) på 34 år som siden mars har levd med hjernesvulst diagnose. Har siden den gang vært igjennom operasjon, stråling og cellegift. Det har vært, og er, en tøff periode. I likhet med mange har jeg trålet nettet og funnet diverse rosa kreft- blogger. Men nå har jeg endelig funnet en som tørr å si det som det er! Takk!
    Likte spesielt godt uttrykket;
    Kreft rammer blindt og urettferdig, akkurat som livet selv. Noen dør mens andre får leve, men alle må vi huske å leve før vi dør!
    Jubler med deg for at det ikke er spredning, og heier på deg videre! :-)

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 17:37 #

      Åh, veldig sterkt å høre at du også tråla nettet etter noe å sette tenna i for jeg gjorde det samme og fant ikke en dritt og det var da jeg bestemte meg for at jeg bare måtte si noe så kanskje andre i lignende situasjon i hvert fall kunen ha en sjans til å finne meg. Og nå har du funnet meg, det gjør det verdt alt sammen Vibeke! Jeg ønsker deg både flaks og masse mot til resten av prosessen du går gjennom! Velkommen til familien her på Tarapi 😉

      • Vibeke H.
        30. juli 2013 at 18:13 #

        Tusen takk, jeg gleder meg til fortsettelsen :-)
        Jeg kan jo tipse deg om den andre bloggen jeg har funnet som jeg synes er verdt et besøk; http://hannemoxness.blogg.no/1374432327_sannhetens_yeblikk.html
        Hun har det mye tøffere enn oss begge, men makter å skrive åpent og ærlig om hvordan det er.. Men pass på å ha tørkepapir i nærheten.. <3

        • Lene Wikander
          30. juli 2013 at 18:15 #

          Takk for følget og bloggtips, Vibeke! Skal sjekke den ut – MED tørkerull! :-)

  11. Elisabeth
    30. juli 2013 at 17:31 #

    Har all medlidenhet med de som får nedslående beskjeder, men du skal da ikke settes munnkurv på fordi du har fått en god beskjed? (Tror forøvrig det ville være en umulig oppgave;) Syns ellers du kledde null hår godt, du er jo ofte avbildet med håret stramt bort fra ansiktet. Lykke til videre og god bedring:)

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 17:38 #

      Takk for det, Elisabeth, jeg unner meg den gleden innimellom slagene ja 😉

  12. Synnøve
    30. juli 2013 at 17:50 #

    Du ser smashing ut! DET blikket! Og for meg som ikke har hatt brystkreft, men flere i nær krets som har, er dine innlegg også veldig lærerike, tankevekkende, morsomme og ikke så lite rørende. Stor klumpihalsenfaktor, på den aller beste måten.
    Blir litt glad i deg, jeg.

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 17:53 #

      Aaaawww, jeg blir litt glad i deg også når du sier det sånn, Synnøve :-)

  13. msjackson
    30. juli 2013 at 21:12 #

    Du ser tøff ut! Mer rockedame enn før! Kledelig i mine øyne :)
    Selvom jeg begynte å lese bloggen din lenge før kreftdiagnosen, så følger jeg fortsatt med for å få innsikt i noe som rammer så altfor mange. Har hatt kreft i nær familie, og man vet jo aldri som du sier.. Uansett er det verdt å ta med seg budskapet om å leve mens man gjør det. Frisk eller syk. Også, som en annen sa over her, man blir litt glad i deg rett og slett.. Og gleder meg på dine vegne! Stå på Wikander! Tekstene dine er høyt verdsatt!

    • Lene Wikander
      30. juli 2013 at 21:15 #

      Tusen takk og så glad for at du ikke bare henger med pga kreftblogging, jeg prøver jo å favne litt mer enn bare det med denne bloggen 😉

  14. Ann Cathrin
    31. juli 2013 at 16:09 #

    Heia Lene! Befriende å lese dine betraktninger både om den helvetes kreften og alt annet her i livet. Jeg står oppi det med begge beina selv, og det er så herlig med noe nedpåjorda betraktninger på faenskapet! Og ingen vet hva morgendagen bringer, vi ha bare her og nå! Du kledde så godt å være skinna! Lykke til med kurene, tror det går fint jeg!

    • Lene Wikander
      31. juli 2013 at 16:57 #

      Så hyggelig å høre, takk for følget, Ann Cathrin :-)

  15. kari
    31. juli 2013 at 22:08 #

    Så modig gjort, Lene! Du er bra forbilde for andre som brått og uventet vil komme i lignende situasjon. og det hjelper å være «fighter». Dette går bra.

  16. Marianne
    6. august 2013 at 08:42 #

    Å du vakre, modige dame!! Som jeg skulle ønske internettvernden fantes da jeg som 16-åring på tidlig 1990-tallet fikk leukemi. Det lange, lyse håret mitt som lå igjen på puta om morgenen (du verden så sårt for en allerede usikker tenåring), øyevippene og brynene som forsvant sammen med alt annet kroppshår (barberte ikke armhulene på et helt år:) og all forandringen som skjedde med en kropp full av cellegift var ikke alltid like lett å forstå seg på. Alle de stundene hvor jeg følte meg så alene med min kreft hadde vært lettere å bære med en blogg som din å lese.

    Gled deg over hver dag og hvert fremskritt. Vi kan ikke alltid kontrollere hva som skjer, men vi kan kontrollere hvordan vi velger å leve med det som skjer. Jeg beundrer din åpenhet og galgenhumor lenge leve:) Lykke til med kurene!

    • Lene Wikander
      6. august 2013 at 09:51 #

      Så sterkt å høre din historie, Marianne, takk for at du deler og takk for at du følger :-)

  17. Rita
    22. november 2013 at 22:38 #

    Det syns jeg også. Jeg venter spent på mandagen. Redd sliten men håper det beste. Vær glad du ikke har spredning! !!!!

    • Lene Wikander
      24. november 2013 at 10:54 #

      Jeg skjønner godt at du er både sliten og redd, det er lov! Ønsker deg all mulig lykke til på mandag! Klem fra meg :-)

  18. Anita Erfelt
    12. januar 2014 at 14:29 #

    Så utrolig viktig det ble for meg å lese dette innlegget, Lene!!!! Jeg opererte vekk svulsten i november og er nå på cellegift. Håret fikk jeg beskjed om at ville falle av. Så jeg ble forbanna på hele dritten oog låste meg inbe på badet. Halvlangt, tykt hår gikk brutalt under saksa og til slutt var jeg blitt mrs Egghead – helt skalla! Det verste et at jeg så på meg selv i speilet og likte det! 😛
    Så tok jeg årets Selfie og la det ut på Fjesboka. Fy f… så mye støtte!! Men fy f… så mye drit også! Folk som skulle kjefte og formane meg til å la det gro ut igjen – «hvorfor tok du det så tidlig» og masse annet dust. Jeg følte jeg måtte forklare meg til alle ig enhver. Så ble jeg forbanna igjen! Og nå konser jeg kunbom de som støtter meg!! Håret skulle jo falle før eller siden! Jeg orker ikke tanken på å stå i dusjen og kjenne tjafser løsne og få flekktyfus, ok! Det er mitt hårvog mitt valg! Jeg driter i om andre «blir redde» og/eller ikke tåler å se min skalle!! Den er faktisk både velutviklet, vakker og med masse intelligens innabords! !!! 😀

    • Lene Wikander
      12. januar 2014 at 14:33 #

      Haha så bra å höre Anita!!! Det er ditt liv og ditt hår, de andre har bare godt av å bli utfordret litt! You go girl! :-)

Trackbacks/Pingbacks

  1. Frisyretriks for kreftpasienter - 31. juli 2013

    […] /*]]>*/ « På hengende håret 31. juli […]

  2. Hvorfor gir vi ikke mer faen? - 28. august 2013

    […] til noen, men jeg skjønner ærlig og oppriktig ikke denne greia damer har med hår. Da jeg skalperte meg før første cellegift, husker jeg blant annet en kommentar på Tara sin […]

Leave a Reply