Jepp, den faste Tarapi-leser har gjettet det. Etter å ha reist jorda rundt på reportasje-oppdrag for den nye serien min som starter i neste nummer av Tara, har lavkarbolivet gått fløyten en periode og nå sitter jeg her som et lite gasskraft-produserende enmannsforetak på gravlunden. Karbosprekk er som jeg har blogget om før, virkelig ikke noe for pyser.
I tillegg har jeg seff også blitt lovlig rund i kinna og magen ser ut som den er gravid med minst to beliebers. Det verste er likevel den pløsete, oppblåste følelsen jeg får i kroppen av høykarbolivet. Ikke rart jeg nesten ikke fikk presset meg inn i termo-sparkebuksen på Svalbard. Prøv å slipp en promp inne i en sånn heldekkende og litt for trang termodress og du vet hva en sakte kvelningsdød innebærer.
Men nå er det slutt! Ikke nok med at både vår og sommer står for døren; jeg skal jo også feire mitt eget bryllup med meg selv her på gravlunden den 11. mai. Og da SKAL jeg bare føle meg vel i den nye leopard-kjolen jeg kjøpte meg på tur i Sør-Afrika.
Jeg syntes likevel at høykarbolivet fortjente en verdig avskjed og takket derfor ja da bestevenninne og nabo Turi inviterte på risotto og jentemiddag her i gamlebyen.
Den som har spist en skikkelig Risotto Milanese vet hva englene spiser til middag. Det er en svært enkel rett i all sin genialitet. Alt du trenger er risottoris, litt tørr hvitvin, parmesan, smør, olivenolje, sjalottløk, havsalt, kvernet pepper, safran og det aller viktigste: Kraft. Turi sverger til skikkelig fiskekraft som får deg til å smake havet og alle sjøbadene som snart står for tur når det blir sommer. Av tilbehør trenger du bare en deilig, italiensk rødvin og det hadde jeg jo heldigvis med meg fra Nordpolets taxfree på Svalbard.
Husk alltid å ta med et par ekstra flasker rødvin da tilberedingsprosessen hva risotto angår, krever utstrakt røring og derfor henging med kokken på kjøkkenet. Røretiden beregnes til et par ballong-glass rødvin per person.
Dette kan dog medføre at man glemmer at man ikke har hatt i safran før retten står på bordet.
Men så lenge man har oppvarmede tallerker…
Masse fersk parmesan til å river over toppen…
Litt sitron å presse over…
Og et deilig dekket bord med duk man kan grise på, ekstra olivenolje og fine blomster…
Så spiller den manglende safranen ingen kasserolle! For selv om risottoen da blir seende ut som en litt klein risengrynsgrøt eller etterlatenskaper fra siste runde med omgangssyke, smaker den altså så hinsides godt at du må stønne litt upassende etter hver munnfull.
Og etterpå kan du sitte mett og tilfreds i sofaen, kikke ut av vinduene der den første vårsolen går ned, ta et ærbødig farvel med høykarbo for denne gang og hilse våren velkommen over landet. For det er i hvert fall med våren som med karbosprekk for min del – det beste er når det skjer bare en gang i året.
Legg igjen en kommentar