Da har vi omsider installert oss i Nairobi – første stopp på den store Afrika-turen. Her svinser alle rundt stripynta på hotellet og feirer engelsk koloni-jul med stor buffet. I de tidligere britiske koloniene er det jo fortsatt første juledag som teller. Selv feiret vi julaften i går som gode nordmenn ombord på Turkish Airlines via Istanbul. Menyen var litt annereldes enn hjemme i Grimstad, men tyrkisk kebab er godt det også.
Vi hadde i hvert fall pyntet oss forskriftsmessig.
Og vi sørget selvfølgelig også for å spre rikelig med juleglede under flybytte på Ataturk flyplass i Istanbul.
Riktignok så vi ikke julestjernen på det siste strekket hit til Nairobi, men månen hang julemett og tung på himmelen langt der oppe ved siden av oss og det var minst like fint.
Jaggu hadde vi ikke så griseflaks at vi fikk en treseter ved nødutgangen også. Og det er ikke BARE på grunn av den indre kapreren som bygger seg opp i meg etter fire timer i lufta som jeg jo har blogget om før, at nødutgangen er luksus. Det er seff også på grunn av den ekstra plassen. Man er da tross alt både 180 cm høy og omfavnsrik. Julefrosken jeg fikk av Hilde da jeg var på fyllefest i Trondheim forrige helg, var seff også med. Hilde ble jeg kjent med sist jeg var i Afrika, nærmere bestemt i Botswana i fjor. Vi single førtiser er jo vant til å kysse frosk – julaften inten unntak!
Men det var da vi nærmet oss landing på Kenyatta flyplass at jeg ble minnet om at de familieverdiene vi hjemme i Norge er så glad i å feire og dyrke i disse søte juletider, er for reine singeltilværelsen å regne i forhold til store deler av verden. For folk flest her på jorda er ikke familie bare mor, far og barn, men også tanter, onkler, bestemødre, bestefedre, fettere, kusiner og det meste man deler blod med. Hele klanen skal med, du er liksom ingen uten å være det i kraft av hvem du kommer fra eller hører til.
Med min urbane familiebakgrunn fikk jeg derfor litt hetta da det i den ene rubrikken på landingspapirene sto at hvis du ikke var gift, måtte du fylle ut din fars navn også. Jeg elsker min far og han elsker meg, men jeg tror nok ingen av oss har særlig behov for at han skal ta ansvar for hva hans 44 år gamle datter skulle finne på i Kenya. Det kunne nok fort jazza opp julefreden i Grimstad der han bor, for å si det sånn.
Slekter skal følge slekters gang, men bare i de færreste kulturer er det mor man måler generasjonene og barnas formelle tilhørighet etter. Mannssamfunnet har dominert siden tidenes morgen og dominerer fortsatt. Da er det ekstra gøy å komme hit til Afrika der alle vi mennesker opprinnelig kommer fra og vite at de siste års Human Genome Project har sporet oss tilbake hit gjennom DNA som bare overføres fra mor til datter.
Så resten av turen presenterer jeg meg bare for mannlige myndigheter som «Me Tarzan» og titulerer dem: «You Jane?» Vi begynner med et døgns togtur fra Nairobi til Mombasa i morgen kveld. Skål så lenge!
Legg igjen en kommentar