Jeg vet at jeg tidligere har tatt til orde for at reising forlenger livet siden vi alle vet at tid er et relativt begrep. Dagene tilbragt på reise oppleves lenger, så vil du forlenge livet må du altså reise mer. Dette er imidlertid en sannhet med et tveegget sverd i kofferten. Det er sider ved intensiv reisevirksomhet som virker potensielt livsforkortende også, som for eksempel da jeg var nære på å kapre SAS sin flight til New York tidligere i år.
Jeg er den typen som blir situasjons-autist i møte med alle former for kollektivtransport, og har ikke tall på de gangene jeg har tatt t-banen i feil retning, stått klar med boardingkortet som et tent lys på feil gate, og, ja – dere skjønner. Det koster blod hva konsentrasjon angår hver gang jeg skal forflytte meg i samfunnet. Jeg må ha alle sanser skjerpet og er overhode ikke i stand til å multitaske i møte med en busstabell. Etter å ha humpet rundt på buss i det indre av Afrika hele forrige uke hadde kollektivkapasiteten i hjernen kortsluttet da Tara kastet meg ut i en intensiv Sverige-turne etter bare et døgn i ro på norsk jord.
Det begynte med at Sverigeturen krevde at jeg kastet meg ut av dynene allerede klokken syv om morgenen og som dere vet er dette et tidspunkt på døgnet jeg klok av skade aktivt boikotter til vanlig. Da jeg ankom Gardermoen for å starte på programmet Oslo – Gøteborg, totimers intervju i Gøteborg før fly til Stockholm med changeover til Malmø, intervju der og så tilbake til Stockholm igjen før Oslo, la SAS inn nok en oppfordring til hverdags-kapring med en tre timers forsinket avgang fra Gardermoen.
Dette utløste seff en kjedereaksjon av logistiske utfordringer med rødglødende telefonlinjer til søta bror for omrokkering av intervjutidspunkt. Da jeg la på røret etter den siste samtalen på et svorsk som hadde fått Skavlan til å hikste av misunnelse, hadde hjernen smeltet. Vel inne på flyet inntok jeg derfor straks min sedvanlige hvilestilling med pannen mot setet foran i håp om å lindre en dundrende stress-hodepine.
Over midtgangen satt en dame – som etter å ha uttrykt høylytt bekymring for helbreden til sin «mocka-jakka» (ikke spør, for meg så det bare ut som en vanlig og døll, brun jakke) i møte med de andre passasjerenes innstapping av bagasje i bagasjehylla der den lå – raskt rettet sin oppmerksomhet mot meg: «Mår du dårligt? Varfør sitter du så der?» Det kostet min siste livsgnist å ikke slå henne ihjel på stedet.
Ved Guds nåde og i en kontinuerlig rus av Paracetamol, kom jeg meg likevel gjennom Sverigeturneen bare for å bli møtt av enda en svenske på Narvesen, Oslo S som solgte meg en IQ-test til 270 kroner da jeg ba om et Flexikort til bussen.
Bak på den lange remsen med uforståelige tall, symboler og rubrikker, sto en intrikat forklaring om stempling av tre eller var det fire klipp per tur innad i Oslo. Jeg ga opp å løse formelen og stappa bare hele driten inn i automaten før jeg innså at jeg like gjerne kunne tatt taxi hjem for den prisen. Jeg er enda ikke sikker på om dette er det nye Flexikortet for kvegtransport i Oslo eller om jeg bare gikk meg lost in translation nok en gang.
Det spiller uansett ingen rolle nå. Jeg har lagt meg i fosterstilling på sofaen og her blir jeg! Til jul skal jeg ønske meg hest og kjerre!
Se flere bilder av Tarapi på turne på Tarapi sin Facebookside.
Legg igjen en kommentar