Because of the way they do their thing

Den siste kvelden i Zanzibar skulle det feires. Jeg og fotograf Stian pleier alltid å feire siste dagen på tur. Og tro meg, det er alltid noe å feire. Mange lider av den vrangforestilling at det å reise jorda rundt på reportasjetur for Tara er en bedagelig drømmetilværelse kontorrotter her hjemme bare kan fantasere om i sine mørkeste stunder, men slik er det altså ikke. Ting er i grunnen sjelden hva de ser ut som.

Ved reisens ende feirer vi alt fra vel overstått jordhytte-innkvartering og diplomatisk turnering av en uheldig oppstått krangel med høvdingen (se blogginnlegg «Fire menn per kvinne. Nå!»), til søvnmangel påført oss av turister høye som drager på lokalt dop (se blogginnlegg «Fear and loathing in Jamaica») og i dette tilfellet; vår kreative turnering av strømbrudd, manglende telefonforbindelser og musklene vi har opparbeidet oss etter en uke med taxi-dytting (se blogginnlegg «Hakuna Matata»).

Vi landet på en rimelig streit bar i Stone Town full av dølle turister, men med øyas beste utvalg i Whisky. Etter å ha smakt oss gjennom fire sorter fant vi likevel ut at her måtte det feires local style, vi hadde tross alt hengt med utlendinger nesten hele uka. En taxisjåfør hadde fortalt oss om et lokalt discokompleks et stykke utenfor Stown Town da vi tok en pust i bakkedyttingen dagen før og nå henvendte vi oss til bartenderen for å få vite litt mer om stedet.

Han sperret opp øynene, målte oss fra topp til tå og svarte kontant: «You`re not gonna like it.» Vi kikket nedover oss selv for å sjekke hva som var galt, men kunne ikke finne andre feil enn at vi nok var en smule tekkelig antrukket etter en syvretters middag med Emerson Keens. Emerson er den bedre halvdel av den verdensberømte Zanzibar-restauranten Emerson & Green. De to har nå splittet opp og sitter bokstavelig talt i hvert sitt tårn ovenfor hverandre i Stone Town og skuler. Green på restauranten «236» og Emerson i sitt nye «Emerson Spice».

«Hvorfor vil vi ikke like oss der?» spurte vi bartenderen på Whiskybaren. «Er det måten vi er kledd på? Er folk drita fulle og voldelige? What?» Han tenkte seg om en liten stund før han svarte: «You`re not gonna like it because of the way they do their thing». Det avgjorde saken. Vi måtte bare dra.

Discokomplekset viste seg å være en enorm, åpen plass med flere barer og et digert, utendørs dansegulv. Riktignok jobbet bartenderen bak jerngitter, noe som nok kunne indikere at det gikk en kule varmt på stedet innimellom, men både folk og betjening var trivelig nok og siden vi hadde rukket å lære oss hva både øl og sprit het på Swahili, syns vi det hele gikk smooth. Det var først da dansegulvet begynte å fylle seg at vi fikk ferten av hva whisky-bartenderen hadde referert til.

I en merkelig miks av fugledansen, amerikansk line-dance og skikkelig stamme-krigsdans, stilte folk seg opp på rekker og dansa synkront aggressivt flere timer til ende. Det hele minnet meg litt om da jeg var på en Singsing på Papua Ny Guinea en gang. Singsing er en årlig festival da alle stammene møtes ikledt sin fineste stas for å vise seg fem, danse tradisjonelle danser og megle ut tvister de måtte ha seg imellom. Folk er pynta med fjør, pels, skjell, krigsmaling – i det hele tatt ekstremt etniske ensembler – men selv der har Coca Cola funnet sin nisje.

Kulturkræsj er likevel ikke alltid av det onde. Den lokale discodansen i Stone Town var egentlig veldig kul bare vi fikk studert den litt og etter et par bestillinger sprit på Swahili var det ikke fritt for at vi gled inn på rekke og fuglekrigsdanset litt vi også.

Det største kultursjokket fikk jeg uansett da jeg kom hjem. På vei til et intervju på Grand Cafe måtte jeg bane meg vei gjennom et hav av vikinghjelmer og kubjeller i Spikersuppa mens salige Jokke`s «Her kommer vintern» drønnet over høytaleranlegget. Ski-VM var kommet til Oslo and that`s just the way they do their thing. Jeg skuet utover folkehavet som alle sang med på teksten: «Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk?… Da har du problemer i følge peanøtthjerneforbundet.» Her reiser man altså utenlands noen uker og når man kommer hjem har befolkningen mistet sin evne til å skjønne norsk? Jokke må snu seg i graven!

Heldigvis tok hans bror Christopher Nielsen affære og forbød NRK å bruke sangen på onsdag. «Jeg håper det er et skikkelig skår i gleden for alfahannene og alfahunnene i skisporet, disse som jeg hater
og forakter akkurat slik min bror gjorde», sa Nielsen til Dagbladet. Jeg syns han kunne slengt på et krav om norskkurs for nordmenn også. På den annen side er det jo alltid morsomt når folk står og driter ut seg selv av full hals uten å skjønne det:

http://www.youtube.com/watch?v=aN1QvTIraeA