Fire menn per kvinne. Nå!


Da er jeg akkurat tilbake i Gambias hovedstad Banjul etter å ha tilbrakt tre dager i ei jordhytte på grensa mellom Gambia og Senegal. Så hvis noen trodde det var glamorøst å jobbe for et damemagasin, får de tro om igjen. Det er ikke første gang jeg tilbringer nettene på jobb i ei jordhytte og neppe den siste heller. Jeg har vært på besøk hos Mandinka-stammen som er den største her i landet. Jordhytta var i grunnen grei nok, overdosen karbo i form av ris og mel til mat også. Langt verre var det at jeg ganske raskt la meg ut med høvdingen.

I Mandinka-stammen kan hver mann ta seg fire koner og gjør det. Det er forbudt ved Gambisk lov og her ute på kysten er det ikke vanlig, men inne i bushen er det hverdagskost. Det samme er omskjæring av kvinner. Høvdingen var vel sånn rundt regna nitti år og hans siste og fjerde kone rundt tretten. Det er også helt vanlig.

Din skjebne som ung og lovende Mandinka-kvinne i bushen er dermed ganske spikra fra bestemor henter kniven og kapper av deg klitoris til pappa gifter deg bort når du er sånn tolv-tretten. Etter det går det i grunnen bare nedoverbakke. Det er du som må jobbe på åkrene, føde barn, hente vann, lage mat og generelt holde samfunnshjulene i gang. Gutta er svært travle med å sitte og dra seg og tygge kolanøtter.

Dette sa jeg til høvdingen at jeg syntes var en rimelig rå deal. Han var ikke enig. Jeg måtte jo forstå at det det lå megen sunn fornuft bak det hele. På denne måten sørget man for at kvinner og barn var ivaretatt av et familiefelleskap og at det ofte var kvinnen selv som ba mannen ta seg en ny kone når arbeidsmengden ble for stor.

På vei hjem fra Mandinka-stammen i dag lanserte jeg imidlertid følgende teori for professor Momodou, sjåfør Mohammed og juss-student Saikou som selv har to koner: Hva om vi snur på flisa og lar kvinnene ta seg fire menn? Da slår vi flere fluer i en smekk. Det fødes ikke så mange barn i hver familie da en kvinne stort sett bare føder en av gangen, barna som kommer bli bedre forsørget når det er fire menn som må jobbe for føden, vi kvinner kan da velge oss en mann som tjener mye penger, en til å kose med, en for de lange samtalene, en som er god til å lage mat og… Jeg kom ikke lenger.

Saikou så på meg som om all fornuft hadde blåst ut av vinduet sammen med det røde støvet bilen virvlet opp. – Men, altså, nei, det går jo ikke, barna må jo vite hvem som er faren, landet han på som avgjørende argument og smilte tilfreds. – Høh, har du hørt om DNA-test, svarte jeg da. Jeg ringer FN i morgen. Jeg har også noen gode kontakter i African Union. Nå skal kvinnene ta makta i Gambia! Revolusjon har skjedd før!

Det hele endte i en intens diskusjon jeg vel må betegne som munnhuggeri. Jeg satt i forsetet  på Range Roveren ved siden av sjåføren. Han var meget opphisset og ga klart uttrykk for at han syntes jeg snakket det glade vanvidd, men ikke et øyeblikk hadde han glemt å tute unna alle de kuene, geitene og apene som flokket seg i veien foran bilen der vi raste mot Banjul.

Men til slutt ble det stille i bilen. Trykkende stille. Så kom et lite pelsdyr med fluffy hale susende over veien. Det var vel tyve centimeter langt og bustete. Sjåføren sakket umiddelbart farten og tutet advarende så krabaten rakk å passere. Jeg og Mohammed skottet raskt på hverandre og begynte å le. Det er i sånne små øyeblikk som du alltid glemmer siden, at  de helt store mulighetene bor. Et lite blaff av gjensidig latter over redningen av et forsvarsløst pelsdyr på landeveien i Vest-Afrika, forteller at alt, absolutt alt, er mulig.

Så skal jeg noen gang gifte meg blir det med fire menn! Og et par damer også.


Trackbacks/Pingbacks

  1. Because of the way they do their thing - 6. mars 2011

    […] og diplomatisk turnering av en uheldig oppstått krangel med høvdingen (se blogginnlegg «Fire menn per kvinne. Nå!»), til søvnmangel påført oss av turister høye som drager på lokalt dop (se blogginnlegg […]

Leave a Reply