Tag Archives: Kilroy was here

Livet i sneglefart

Da har jeg tilbragt en rolig uke i Grimstad sammen med min far og resten av familien. Siden min far er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er det de små gledene som står i fokus. At han tåler cellegiften godt og at den virker. At hverdagene er så hverdagslige som mulig og at tiden går i sneglefart når man passer på å være til stede.

DSC03799Den aller største gleden er likevel ikke bare liten, men faktisk helt mikroskopisk. Min far er marinbiolog og har forsket på muslinger og snegler i havet hele sitt yrkesliv. Han jobber fortsatt på hjemmekontoret hver eneste dag, noe han virkelig koser seg med og det hjelper ham å få tankene bort fra de mørkeste krokene som han sier.

DSC03812All forskingen førte til at han for ikke lenge siden oppdaget en helt ny snegleart i Vikkilen her i Grimstad som nå er publisert i en rekke internasjonale, vitenskapelige tidskrifter og bærer hans navn. De lokale avisene her i sør har seff også vært all over it. Det er ikke hver dag en sørlending havner i de vitenskapelige annaler.

DSC03848Parthenina Wikanderi heter den lille sneglen som bare er noen millimeter lang, men gjennomskinnelig vakker i isblå nyanser under mikroskopet.

DSC03843Min far er umåtelig fornøyd. Det er en big deal å få en egen art oppkalt etter seg i biolog-miljøet, faktisk en enda større deal enn å få en gate oppkalt etter seg i Canada som han også fikk da jeg var barn. Gater sktifter navn, men arter i den vitenskapelige litteraturen blir stående for evig – uansett hvor mikroskopisk lite dyret er.

DSC03834Og mer enn det kan vel ingen av oss håpe på her i livet: Å legge igjen et lite spor etter oss selv når vi er borte. Et lite hakk i tidslinjen som viser at vi var her, vi var med og vi bidro. Et lite avtrykk på et korn av stjernestøvet vi kom fra og igjen skal bli. Kilroy was here. Om noe, tror jeg det er det mest menneskelige av alt; å ville sette spor. De dypeste sporene setter likevel et elsket menneske igjen i hjertene til de som blir tilbake. Så er det noe vi skal lære av døden, må det vel være å elske mer.

Leave a Comment

Kilroy was here

Urgh, i dag har jeg vært på kreftklinikken igjen. De stappa meg inn i et sånt rør som ser ut som noe man bare finner i sånne kvasi-dokumentarer om folk som mener de har blitt bortført av aliens og som jeg bare ser på når jeg er sliten og fjernkontrollen ligger for langt unna til at jeg gidder å reise meg for å skifte kanal. Whow, det var mange «som» i en altfor lang setning. Drit og dra!

aleris2 011

Og så har jeg blitt stukket med nåler. Inn i brystet. For å ta ut vevsprøver. Alt i alt kan man vel si at jeg har vært bortført av aliens et par timer nå i morges. Det eneste som manglet var anal-probering. Hvorfor mener alle som tror de har blitt bortført av aliens at de har blitt anal-probert, hæ? Hva i helvete skal aliens med analen til disse folka?

Og så fylte jeg ut skjema. Eller rettere; kreftlegen min fylte ut skjema. Han stilte meg spørsmål, jeg svarte og så krysset han av på et skjema:

Går du på noen faste medisiner?

– Nei.

Har du barn?

– Nei.

Har du kreft i familien?

– Ja. Både på mor og farssiden.

Er du allergisk mot noe?

– Nei, bortsett fra lopper. Etiopiske lopper. Jeg er jævlig allergisk mot etiopiske lopper. Legen smiler. Forsiktig.

Sivilstatus?

– Gift med meg selv. Ikke enslig, ikke singel, men gift med meg selv. Jeg skulle ha feiret det nå på lørdag, men det blir utsatt nå.

Har du noen gang vært gravid?

– Ja. Jeg tok selvbestemt abort da jeg var tyve. Jeg gjentar «selvbestemt». Øyebrynet til legen hever seg litt. Det er nesten ikke merkbart.

Har du vært innlagt på sykehus før?

– Ja. Jeg måtte ta blindtarmen da jeg var ti. Øyebrynet til legen senker seg igjen. Umerkelig.

– Også har jeg vært innlagt på sykehus med skuddskader i låret. Da jeg ble skutt på Jamaica. I min egen seng. Av en M16. Det er et halvautomatisk maskinvåpen. Jeg måtte sy. Øyebrynet til legen hever seg igjen. Merkbart.

Så er det slutt på spørsmålene. Legen sjekker dataskjermen. Trykker på en tast. Lagrer filen, sender den, hva vet jeg. Noen få spørsmål, en enkel statistikk. Noe til bruk for kirurgene som skal operere meg, noe til bruk i generell statistikk. En statistikk som sikkert dukker opp i Dagbladet en dag, illustrert av et par unge, friske bryster uten kreft. Puppe-Dagbladet.

aleris2 019

Jeg har svart på alle statistikk-spørsmålene riktig og sannferdig som man skal. Jeg har svart som bare jeg kan svare på dem. Uten å legge til eller trekke fra. Jeg har svart som det er. Jeg har svart på trass. Under protest. Jeg har svart fordi jeg er redd.

Jeg er redd for at de nålene og den alien-maskinen om en uke skal fortelle meg at jeg har spredning, at prøvesvarene de gir skal få legene til å si at de ikke skal lyve for meg sånn som de sa det da de først fant svulsten, at de skal si at dette ikke ser bra ut på samme måte som de sa det da, at jeg kanskje skal bli borte.

aleris2 009

Jeg har svart fordi jeg er redd og protesterer mot å forsvinne uten at noen merker det, mot å ikke skulle være igjen i verden, mot at alle sporene mine skal bli slettet. Jeg har svart for å sette et lite merke i statistikken, et lite hopp i pikslene som glir forbi sammen med tusenvis av andre svar fra andre mennesker.

Jeg har svart så i hvert fall jeg skal vite at det ikke bare er et nummer som ligger lagret der. Det er ikke kun tall i statistikken legen har lagret i den databasen nå. Det er meg. Lene Wikander. Cowboy. Sjørøver. Kilroy was here.

baby 005

 

 

 

Leave a Comment