Livet, en hjemme alene-fest


Hvis den røykebua utenfor Radiumhospitalet hadde kunnet fortelle sin historie, ville det blitt litt av noen røyksignaler!

Snapchat-6267542413482536394 (720x1280)Og jeg nevner ikke den bua sånn at selvrettferdige sportsfolk joggende rundt i livets uutholdelige letthet skal kunne smekke foraktfullt med leppene over de som fortsatt røyker selv om de har kreft.

Fuck off. Hva vet vel dere om hva dagen krever under røykteppet?

Jeg nevner den bare fordi jeg går forbi der hver gang jeg skal inn til kontroll på Radiumhospitalet og jeg var inne til kontroll i dag. Jeg blir fysisk dårlig bare jeg ser bygget.

Snapchat-1472716612900859107 (720x1280)Alt så heldigvis bra ut med tanke på forstadier, men understellet må altså justeres med ytterligere en operasjon siden det har grodd litt feil. Det blir i august.

20160607_145116 (1024x768)At jeg ble dårlig skyldes mer en slags pavlovsk reaksjon dressert inn i meg av ukesvis i sykeseng med cellegiftkamerater på firemannsrom mens min far døde av kreft.

20160607_145514 (960x1280)Et år med bryskreftbehandling på Ullevål før det, mens min mor døde av kreft, gjorde nok også sitt til at kvalme-dressuren ved synet av kreftsjukehus, satt.

For når du ser bort fra både skader og senskader kreftbehandling gir, er det et sted i sjela di som blir forandret for alltid.

Langt der inne i deg selv, der du alltid er alene uansett hvor mange du har rundt deg, er det noe som er knust for bestandig.

20160607_145605 (960x1280)Folk blir merkelig trivielle i kriser. Det merket jeg veldig godt da jeg selv var innom røykebua de fem ukene jeg lå innlagt. Der vralta de seg ut med gåstoler, rullestoler, drypp, dren og surstoffmasker.

For å ta seg en blås. For å blåse litt i det. Så noe kunne bli blåst bort. For en stund.

Og den stunden brukte de til å snakke om så hverdagslige og bagatellmessige ting at – hvis man ikke visste bedre – skulle tro det kun var verdens mest kjedelige mennesker som fikk kreft.

20160607_145447 (960x1280)Men i krise bor du mest i det rommet, alene inni deg selv. Uansett hvor mye andre banker på, ringer og maser, vet du at den døren, den går bare en vei.

Så da blir det med enkle beskjeder gjennom dørtelefonen. Korte samtaler mellom sprakingen i callinganlegget.

De vet det alle de som står på utsiden også. At de dypest sett må dø alene. Fordi vi innerst inne, helt hjemme hos oss selv, lever livet alene.

Derfor bør vi øve oss på å bli bedre til å være alene sammen. Den er jo så kort den tiden vi får før dørene lukkes for godt.


21 Responses to “Livet, en hjemme alene-fest”

  1. Pia
    7. juni 2016 at 18:14 #

    Kan ikke annet enn å heie høylytt og lettere hysterisk på sidelinja. Digger at du klarer å formidle så mye over så lenge med humor, selvironi og en stor dose forbannelse !! Slenger over en klem også, sånn i tilfelle du trenger en gang.

    • Lene Wikander
      7. juni 2016 at 18:15 #

      Takk for det og takk for klem, det får man jo aldri nok av 😉

  2. Gro
    7. juni 2016 at 18:20 #

    Takk igjen Lene. Du satte ord på den vage, udefinerbare følelsen av at noe også hos meg er varig forandret, selv om omgivelsene vil at alt skal være som før. Noen forsøker til og med å dikte opp sine egne forklaringer for hvorfor ikke alt er som før.

    Og det er sant, denne veien går jeg alene.

    • Lene Wikander
      7. juni 2016 at 18:47 #

      Så sant, ut på tur, aldri sur, bare av og til 😉

    • http://www./
      8. februar 2017 at 15:12 #

      Imile 5  0Das war relativ viel Anlauf für einen relativ kleinen Witz.Haben die Chinesen die Entel-Taste auf der linken Seite?

  3. Bente ØH
    7. juni 2016 at 19:26 #

    Det er så bra AT du skriver om kreft.
    Og det er så bra, DET du skriver om kreft.

    Ofte har jeg ledd mer av dine skriverier, men dette gikk liksom langt inn og berørte andre steder.

    Takk for at du bruker skrivegaven din til å gi oss ord på så mye av det vanskelige. <3

    Varme klemmer fra datter og venninne til kreftpasienter

    • Lene Wikander
      7. juni 2016 at 19:35 #

      Takk for det, både latter og tårer hører med til en balansert diett vet du 😉

  4. Hanna
    7. juni 2016 at 19:29 #

    Så godt formidlet. Alt godt til deg. Og måtte sommeren gi noen gode glimt og gode dager.

  5. Anne
    7. juni 2016 at 21:04 #

    Du setter så godt ord på følelser. Og kjenner meg så godt igjen. Alt godt til deg, du flotte, tøffe dame!

  6. Nannah
    7. juni 2016 at 21:24 #

    Kom til å tenke på Margaret Skjelbreds dikt :

    Det er aleine du er.
    Du kan stå om du sjælver i knærna.
    Om du skulle snuble og detta
    kan det være ei styrke å vetta:
    Du snubla i egne bein,
    det var ingen du snubla på tærna.
    Det er aleine du er.

    Det er aleine du er.
    Du skal huse det hele tia;
    om livet går mot eller med deg,
    om folk er snudd fra eller te deg.
    Og mistær´u fotfeste litt
    kan du kikke helt nederst på sia
    jeg har ei fotnote der*.

    —————-
    Det er aleine du er.

    Klem fra meg <3

  7. Ellen
    8. juni 2016 at 07:29 #

    Fantastisk innlegg:) Kjenner meg igjen i nesten alt….går tilogmed samme kontroller :) Er nå igjennom nåløyet på brystkreften, venter fortsatt på prøvesvar på gynkreften. Motsatt rekkefølge på mine diagnoser, men ellers rimelig likt.
    Har kjent på følelsen av å skjemmes for å kjøpe sigaretter da jeg var synlig syk….det vanket noen blikk for å si det sånn.
    Takk for at du satte ord på alt….det er vanskelig å få frem slike tanker uten å virke sytete….( syting er strengt forbudt….man skal jo være positiv!! ) du klarte det med bravur :) Heia deg!!

    • Lene Wikander
      8. juni 2016 at 08:51 #

      Haha, ja det kan virke som om syting er mer fryktet enn kreft i vår kultur 😉

      • Ellen
        8. juni 2016 at 16:50 #

        Veldig skumle saker om man får et «nei faktisk ikke» svar på spørsmålet «Går det bra med deg ?» vet du 😉

  8. Sølvi
    8. juni 2016 at 18:16 #

    «Men i krise bor du mest i det rommet, alene inni deg selv. Uansett hvor mye andre banker på, ringer og maser, vet du at den døren, den går bare en vei.»
    Traff meg midt i hjertet. Det er smertefullt sant.

  9. Inger-Anne
    10. juni 2016 at 18:09 #

    Hei. Tusen takk for at du bruker din fantastiske formidlingsevne til å sette ord på disse følelsene.

    Klemmer og alt godt

  10. Alfhild
    21. juni 2016 at 19:47 #

    Vil egentleg berre overføre en klem, for d treng me alle av og til❤

Leave a Reply