Cellgift, burka-babes og overmot


VIDEO: På mandag er det en uke siden jeg fikk første intravenøse dose med cellegift på Ullevål. I løpet av den tiden har jeg vært både i himmelen og i helvete.

cellegift 028

Ikke ulikt den berg-og-dal-banen jeg forventer av et gjennomsnittlig interessant liv egentlig. Men den hinsides kvalmen med tilhørende stikkpiller som jeg opplevde de første dagene, kunne jeg godt vært foruten.

Men allerede dag fire ble jeg overmannet av en nærmest rabiat energi og suste avgårde til TV2-studio for å snakke litt om lykketyrranniet i programmet Ettermiddagen, før jeg joinet Tara-redaktør Torunn og reportasjesjef Kathrine til en syvretters gourmet-middag på The Thief.

thief 006thief 008

Godt hjulpet av Ullevåls kvalmestillende medisiner – denne gangen i oral og ikke anal form, fikk jeg ned hver eneste fortreffelig bit og har enda ikke merket noe til denne metalliske cellegift-smaken i munnen som alle snakker om. Apetitten er, om mulig, enda større enn før jeg begynte på cellegift.

cellegift 040

Men da jeg i går dundret ut for å handle fire bæreposer med grønnsaker på Grønland fordi jeg bare MÅTTE ha ratatoullie, forsvant beina rett og slett under meg på trikken hjem og jeg skjønte ikke en dritt før jeg lå i armene til et par burka-babes.

Heldigvis skulle de også av på samme stopp og hjalp meg med bæreposene hjem over gravlunden. Vi jenter i randsonen får holde sammen! Siden har jeg ligget rett ut med beina høyt her på sofaen, men til middag i dag står det i hvert fall ratatoullie på menyen!

Det gjelder å kjenne sin styrke, men også sin begrensing. Denne kuren kalles ikke gift uten grunn. Man får ta innover seg ordenes betydning selv om jeg merker meg at det ikke er så populært der ute i brystkreft-universet.

cellegift 041

Altfor mange sier jo at de er friskmeldt etter brystkreftbehandling. Det blir man jo aldri. Du blir bare ferdigbehandlet. Det er alltid en mulighet for tilbakefall som jeg diskuterer med sykepleieren i filmen fra første kurdag nederst i innlegget her.

Jeg er i hvert fall glad jeg bare lider av litt fysisk overmot og ikke innbiller meg at jeg ikke skal leve med døden innabords resten av livet! Let`s get real:

 

 


4 Responses to “Cellgift, burka-babes og overmot”

  1. Philip
    18. august 2013 at 16:58 #

    Muttern fikk brystkreft i 1990 og døde i 2000. Hun sa aldri at hun var «frisk» men hun var kreftfri i 4 år etter at hu fjerna det ene brystet.
    Da hun fikk tilbakefall var det selvfølgelig like trist og vondt, men hun hadde ihvertfall aldri fått beskjed om at hun var «frisk», så hu var alltid klar over at det kunne komme tilbake.
    Som deg blir jeg alltid like irritert når jeg hører folk si at de «vant over kreften». For det skal vanskelig gjøres.

    • Lene Wikander
      18. august 2013 at 21:31 #

      Leit å høre om din mor, Philip, men helt enig i at denne krigsterminologien med «tapt» og «vant» er helt ubrukelig!

  2. Lisbeth
    16. september 2013 at 12:34 #

    Har fjernet kulen og skal begynne med cellegiftbehandling om tre dager. Gruer meg veldig. Synes bloggen er herlig forfriskende og dønn ærlig. Fint å se videoen fra din første cellegift behandling. Heier på deg:)

    • Lene Wikander
      16. september 2013 at 12:39 #

      Hei Lisbeth og velkommen i familien 😉 Jeg grua meg også noe helt forjævlig til første cellegift og det ble bedre enn fryktet, men mer enn jævlig nok. Likevel ikke noe du ikke klarer å leve med. Bare sett av den første uka til sofaen. Kvalmepillene funker, men det er litt som å sitte på karusell likevel.

Leave a Reply