Tramp-stamp og cellegift


Du vet sånne utvaska, blå tattiser man oftest ser på overarmene til godt voksne karer på brune barer, eller i litt slitne tramp-stamp-delfiner og sommerfugler på ryggen eller leggen til førti pluss-damer på stranda?

Jepp, et par sånne har jeg fått på puppen av Ullevål sykehus. Thank you very much. Det holdt liksom ikke at de reduserte puppen min til noe som mest av alt minner om en saccosekk utsatt for angrep av ville hunder, de måtte jaggu tatovere den også.

cellegift 026

Jeg har enda ikke fått noe fullgodt svar på hvorfor de blå merkene fortsatt er der bortsett fra at det var det fargestoffet som fikk meg til å tisse blått etter operasjonen og at de vil forsvinne med tiden. For ingen skal si at ikke brystkreftbehandling er fargerikt! I går tisset jeg nemlig rødt også. Det skyldtes enda et fargstoff i den første cellegiftbehandlingen jeg fikk i går.

cellegift 033

Jeg skal ha seks runder med en intravenøs cocktail av tre poser cellegift og en dæsj saltvann hver tredje uke frem mot jul. Så skal jeg stråles hver dag i tre uker før jeg smokkes rett inn i overgangsalderen med anti-østrogen-piller som jeg må gå på i fem år. Det blir sikkert en sann fest og da skulle det bare mangle at de ikke spritet opp det hele med litt farger!

cellegift 034

Med cellegift har jo også frokosten fått seg en piff med det arsenalet av kvalmestillende piller jeg må ta.

cellegift 016

Men det virkelige partyet startet ikke før litt utpå dagen i går da jeg var så inn i helvete kvalm at jeg måtte ty til de ekstra-pillene som til alt overmål viste seg å være stikkpiller. For det er jo ingenting du har mer lyst til enn å fingre deg selv i ræva når du ellers føler deg som en bakfull sjømann plassert på en berg-og-dal-bane ombord på ei skute i storm and with the tattoos to prove it!

cellegift 046

Og siden kvalmen hos meg i tillegg produserer en dundrende hodepine og overproduksjon av gass, fikk jeg i går kveld også gleden av å oppleve hvordan det føles å slippe en real promp med en stikkpille godt innstappa i bakstussen.

Kjedelig var det i hvert fall ikke! Men i min alder klarer jeg sjelden å feste to dager i strekk så i dag har jeg sendt bestis Turi på apoteket for å skaffe meg noen svelgbare varianter av samme preparat. Man er da tross alt en lady!


17 Responses to “Tramp-stamp og cellegift”

  1. Elisabeth Hake Lunde
    13. august 2013 at 08:58 #

    Det er første gang jeg er blitt GLAD av et bilde fra en sykeseng – seierssmilet med tommel-opp er smittende! Lykke til, LADY!!! 😀

  2. Astrid Lie Engelsjor
    13. august 2013 at 09:15 #

    For-«friskende» av dama på cellegiftkur! Med et fromt ønske om at du klarer å holde trøkket til inspirasjon og glede for oss lesere (les: beundrere…) her ute i verden…
    – Jenta si, det! Lykke til!

    • Lene Wikander
      13. august 2013 at 09:19 #

      Ja vil du værra med så heng på, Astrid, her i brystkreft-land er det nye, fargerike overraskelser bak hver sving, så like spent på tiden fremover jeg også 😉

  3. Gunnhild
    13. august 2013 at 10:21 #

    Burde du vurdere å montere et advarsels-skilt? «Selvskudd utlagt!»
    Lykke til videre, og fremdeles: Fuck tante Augusta!
    Pssst: Jeg sitter ved en annen pc. Har ikke e-postadressen din her, men litt å si :) Når du har huet litt over vannet, og kvalmestillende piller oralt og ikke rektalt, vil du sende meg to ord så jeg får adressen din her også?

    • Lene Wikander
      13. august 2013 at 10:23 #

      Haha, ja her er det fare for bakholdsangrep de nærmeste dagene Gunnhild 😉 Sender deg mail nå :-)

  4. Beate Mjelde
    14. august 2013 at 11:02 #

    Hehehe… Du har jammen beholdt humoren godt, det ser jeg. Måtte le flere ganger når jeg leste hva du hadde skrevet! 😀
    Fantastisk at du er så sterk. Beundrer deg veldig der! :-) Er ikke så mange som takler hverdagen når de har fått den slags diagnose.
    Må bare få ønske deg lykke til, og håper du blir helt frisk igjen! :-)
    Forfiskende lesning! Tror jeg må følge deg videre! 😉
    Klem

    • Lene Wikander
      14. august 2013 at 11:14 #

      Så gøy å høre, Beate! Vil du værra med så heng på 😉 Deler en del på Tarapi sin FB-sider innimellom bloggslagene så heng gjerne med der også 😉

  5. Elisabeth
    14. august 2013 at 18:38 #

    He he, huff!:) føles nesten litt stygt å le, men når du skriver det sånn..:D

    • Lene Wikander
      14. august 2013 at 18:39 #

      Hadde jo vært mye tristere hvis du ikke lo Elisabeth, for da hadde jeg jo tryna i forsøket på å formidle humoren 😉

  6. Ann Cathrin
    16. august 2013 at 21:00 #

    Lykke til! Drikk masse, masse vann! Det gjør jeg, og det har hjulpet meg iallfall! Go girl!

    • Lene Wikander
      17. august 2013 at 08:04 #

      Drikker vann som en kamel i Kalahari, Ann Cathrin, hjelper meg også :-)

  7. Anonym :)
    19. august 2013 at 22:33 #

    Du virker som en herlig, og ærlig person og det elsker jeg!
    Jeg begynte å le masse da jeg leste dette innlegget, da jeg er nyoperert og må ta FLERE stikkpiller for dagen! Ikke nok med at jeg i flere dager har slitt med å få de inn, har jeg nå funnet ut at de har gått rett ut igjen, da jeg har tatt de inn mens jeg har satt på toalettet (innbilte meg at dette var en effektiv måte). Da jeg tilslutt klarte å prompe….. Da ble det stikkpiller overalt! Har sjeldent følt meg så sjarmerende :)

    • Lene Wikander
      20. august 2013 at 09:03 #

      Haha, ja stikkepiller er berre lekkert! 😉 Sjekk om de finnes i oral variant, det gjorde mine så nu går alt så meget bedre 😉

  8. Astrid
    23. august 2013 at 13:13 #

    Fikk du forklaring på blåfargen? Den sprøytes inn i puppen og finner veien ut via lymfeknutene, samme veien som kreften evt sprer seg. Den første knuta som tar farge er den de vil sjekke for spredning (=vaktpostknute). Da er det viktig at blåfargen ikke kan brytes ned av kroppen, at den faktisk foretrekker lymfen som rømningsvei og at den ikke er giftig. At det tar tid før den forsvinner og at du tisser blått av den får man heller leve med. Merkelig at infoen er så slapp…

    • Lene Wikander
      23. august 2013 at 13:17 #

      Nei, jeg fikk aldri noe fullgodt svar på det annet enn at blåfargen skal forsvinne med tiden, Astrid, men nå vet jeg jo hvorfor, takk for det :-) Og blåmerkene er der fortsatt ja så dette tar nok tid 😉

Trackbacks/Pingbacks

  1. Så går vi rundt om en julebusk… | Lene Wikander - 12. desember 2014

    […] Ellen lå et halvt år foran meg med brystkreftbehandlingen da jeg fikk diagnosen. Det var hun jeg fikk bomme orale kvalmepiller av under cellegiften da de anale mildt sagt gikk meg på nervene. […]

Leave a Reply