Urgh, i dag har jeg vært på kreftklinikken igjen. De stappa meg inn i et sånt rør som ser ut som noe man bare finner i sånne kvasi-dokumentarer om folk som mener de har blitt bortført av aliens og som jeg bare ser på når jeg er sliten og fjernkontrollen ligger for langt unna til at jeg gidder å reise meg for å skifte kanal. Whow, det var mange «som» i en altfor lang setning. Drit og dra!
Og så har jeg blitt stukket med nåler. Inn i brystet. For å ta ut vevsprøver. Alt i alt kan man vel si at jeg har vært bortført av aliens et par timer nå i morges. Det eneste som manglet var anal-probering. Hvorfor mener alle som tror de har blitt bortført av aliens at de har blitt anal-probert, hæ? Hva i helvete skal aliens med analen til disse folka?
Og så fylte jeg ut skjema. Eller rettere; kreftlegen min fylte ut skjema. Han stilte meg spørsmål, jeg svarte og så krysset han av på et skjema:
Går du på noen faste medisiner?
– Nei.
Har du barn?
– Nei.
Har du kreft i familien?
– Ja. Både på mor og farssiden.
Er du allergisk mot noe?
– Nei, bortsett fra lopper. Etiopiske lopper. Jeg er jævlig allergisk mot etiopiske lopper. Legen smiler. Forsiktig.
Sivilstatus?
– Gift med meg selv. Ikke enslig, ikke singel, men gift med meg selv. Jeg skulle ha feiret det nå på lørdag, men det blir utsatt nå.
Har du noen gang vært gravid?
– Ja. Jeg tok selvbestemt abort da jeg var tyve. Jeg gjentar «selvbestemt». Øyebrynet til legen hever seg litt. Det er nesten ikke merkbart.
Har du vært innlagt på sykehus før?
– Ja. Jeg måtte ta blindtarmen da jeg var ti. Øyebrynet til legen senker seg igjen. Umerkelig.
– Også har jeg vært innlagt på sykehus med skuddskader i låret. Da jeg ble skutt på Jamaica. I min egen seng. Av en M16. Det er et halvautomatisk maskinvåpen. Jeg måtte sy. Øyebrynet til legen hever seg igjen. Merkbart.
Så er det slutt på spørsmålene. Legen sjekker dataskjermen. Trykker på en tast. Lagrer filen, sender den, hva vet jeg. Noen få spørsmål, en enkel statistikk. Noe til bruk for kirurgene som skal operere meg, noe til bruk i generell statistikk. En statistikk som sikkert dukker opp i Dagbladet en dag, illustrert av et par unge, friske bryster uten kreft. Puppe-Dagbladet.
Jeg har svart på alle statistikk-spørsmålene riktig og sannferdig som man skal. Jeg har svart som bare jeg kan svare på dem. Uten å legge til eller trekke fra. Jeg har svart som det er. Jeg har svart på trass. Under protest. Jeg har svart fordi jeg er redd.
Jeg er redd for at de nålene og den alien-maskinen om en uke skal fortelle meg at jeg har spredning, at prøvesvarene de gir skal få legene til å si at de ikke skal lyve for meg sånn som de sa det da de først fant svulsten, at de skal si at dette ikke ser bra ut på samme måte som de sa det da, at jeg kanskje skal bli borte.
Jeg har svart fordi jeg er redd og protesterer mot å forsvinne uten at noen merker det, mot å ikke skulle være igjen i verden, mot at alle sporene mine skal bli slettet. Jeg har svart for å sette et lite merke i statistikken, et lite hopp i pikslene som glir forbi sammen med tusenvis av andre svar fra andre mennesker.
Jeg har svart så i hvert fall jeg skal vite at det ikke bare er et nummer som ligger lagret der. Det er ikke kun tall i statistikken legen har lagret i den databasen nå. Det er meg. Lene Wikander. Cowboy. Sjørøver. Kilroy was here.
Det er lov å være redd. Vi heier på deg!
Tro meg, du blir ikke glemt, verken av de som kjenner deg eller vi som bare snikleser om livet ditt!
Takk Støvkorn, fint å vite at du ikke glemmer meg med det første 😉
Flott å høre at protestene er på plass, slik overlever man! Tror nok du ville være i stand til å sette selv mannen med ljåen på plass om han kom med lugubre hentydninger. Og spredning er ikke ensbetydende med død! Og på vegne av alle oss som har funnet ut at Tarapi overflødiggjør lykkepiller, så håper vi at du fortsetter å dele din livsvisdom og skarpe kommentarer med oss. Stå på! Og det er lov å legge seg ned av og til, selv under protest! Bare lov meg at du er oppe og vaker av og til, og ikke gjør som tante Augusta, det kan ta mange år å dø…….så ha det heller litt morsomt i mens!
Javisst skal jeg ha det moro imens Irene! Jeg starter i kveld med mimremiddag sammen med gutta jeg var i Kenya med 🙂
Kjære flotte du! Dette blir tøft, men du kommet deg gjennom, heier sinnsykt på deg og en sånn dritt ting som kreft skal ikke rokke ved deg. Et hurra for deg er avfyrt 🙂 god klem og energi i kassevis!
Tusen takk for hurra og klem, Solfrid, det hjelper, jeg kjenner det! 😉
Kjære deg! Jeg heier på deg Lene! Har akkurat landa på Svalbard, skal møte dattera mi som bor her, og vet at du snart har innlegg i Tara om Svalbard! Stå på, du er tøff, både i hue og i munnen! Digger deg jeg! Klarer ikke bruke de samme glosene som deg, men du er ei herlig dame! Dette skal vi leserne kjempe sammen med deg! 🙂
Takk, Janne! 🙂 Hils Svalbard så mye! Rapport fra min tur til isødet kommer snart i Tara ja 🙂
Fine Lene, det er så godt å se at du lever, hardt og brutalt men lever og er degselv. Hold på det fordi det er det som fordriver denne kjipe sykdommen tror jeg. For oss utenfor så heier vi på deg og det aller fineste er at vi ler med deg, du ler av dine observasjoner og vi får lov til å le med deg, jeg føler meg privligert – for å få lov til å følge deg. Lykke til og masse kjærlighet fra Merete
Så utrolig fint å høre Merete, det varmer 🙂