Transport i Afrika tar på, men etter et døgn rett ut i senga med ryggkrampe etter en mildt sagt bumpy ride fra Nairobi hit til Addis Abeba, kom jeg meg såpass til hektene at jeg lot meg hente av min gode venninne Bjørg til middag i går.
Bjørg har et langt og intenst forhold til både Addis Abeba som by og Etiopia som land og har både bodd og jobbet her i mange år. Hun hentet meg seff derfor i en av de karakteristiske blå-drosjene som dominerer bybildet.
New York har sine yellow cabs, Addis Abeba sine blå. De holder riktignok en litt mer sovjetisk standard enn de gule og sist jeg satt i en blå-drosje her i Addis var jeg alene med sjåføren da presidentens kortesje kom drønnende. Når det skjer stanses alt av trafikk og dermed også motoren på drosjen jeg satt i.
Siden det bare var meg og sjåføren og jeg ikke aner det minste om bilkjøring, var det jeg som måtte ut og dytte Ladaen i gang igjen til voldsom forlystelse for forbipasserende som nok aldri hadde sett en utlending eller «forenji» som de kaller oss her, gjøre noe slikt før.
Addis er en fantastisk by, men også en grusom by. Med sine drøye fire millioner innbyggere er den hovedsetet til African Union; et slags Afrikansk motsvar til EU. Dette bidrar til å gjøre Addis til en internasjonal smeltedigel.
Få steder i verden er det morsommere å sitte i lobbybaren til et større hotell og prate med konglomeratet av mennesker som passerer gjennom på sine reiser rundt i verden. Addis er også en by med stil. Et frisørbesøk her er ikke noe man tar lett på!
Men i dag kom endelig Mia Gundersen og fotograf Xenia Villafranca til Addis for å begynne på den rundreisen i Etiopia vi skal lage reportasje om for Tara. Og med det har vi også brukt dagen til å se noen av Addis mer grusomme sider, nemlig de enorme slumområdene og den bunnløse fattigdommen som preger livet der.
Men fattigdom er langt fra synonymt med manglende verdighet i Addis. Etiopia er det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert av Europa og etiopierne er et stolt folk. Her blir du mottatt med tradisjonell kaffeseremoni enten du er på Hilton eller i det dypeste av slummen.
Jeg ser på Facebook at folk der hjemme i Norge klager over kulda og er i panikk over svineinfluensaen. Prøv å bo i et skur av kumøkkvegger uten varme, strøm eller vann når det er null grader om natta, være konstant forkjølet, tjene til livets opphold ved å sope søppel og selge det som brensel. Eller dele soverom med femti andre mennesker på veveriet der du jobber for et par kroner dagen.
Prøv å opptre med verdighet og gjestfrihet når du er mor til åtte barn og dør av Aids fordi du ikke har penger til medisiner, slik noen av kvinnene vi har møtt i dag gjør. Prøv å by fremmede på alt du har selv om det er ingenting. Prøv å være glad i livet når livet er det eneste du har å miste. Prøv å le når alt du har er tårer.
For det er det de gjør i slummen her i Addis: Lever, ler og bjuder på – med verdighet. Kanskje kommer uverdigheten først med rikdommen? Jeg forventer i hvert fall ingen kaffeseremoni når jeg kommer hjem til Norge.
Heldigvis skal jeg opp i fjellene først. Langt, langt der borte, 2630 meter over havet, over Addis, slummen og storbyen, helt opp til den hellige byen Lalibela der alle mennesker, både fattig og rik, må opptre med verdighet for å slippe inn.
Så bra med blogg fra mitt favorittland Etiopia! jeg simpelthen elsket det siden jeg satt min fot der for rundt ti år tilbake! Addis ligger på 2200 m.o.h og er en by med 7 mill mennesker. Gled deg noe storlig til du skal til Lalibela!!! jeg har aldri trodd på engler, men NÅ tror jeg……. God tur mot nord.
Ja Lalibela er helt ubeskrivelig! Vørt der før og vil alltid tilbake igjen! Lalibela spiller for øvrig en sentral rolle i min nye roman som jeg håper å få ferdig snart. Skal se om jeg ikke finner en engel til deg 😉
Veldig bra og tankevekkende innlegg! Takk!
Likte spesielt det du skrev om de som sitter på facebook og klager over kulda. Har man ikke noe sted å bo som holder varmen i kulda, har man kanskje grunn til å klage. Men vi klager over de merkeligste ubetydeligheter noen ganger. ALLE hadde hatt godt av en reise til fattigere strøk. Så altfor lett å glemme hvor ufattelig trygt og godt vi har det i Norge. Så takk til deg for påminnelse. Håper mange leser dette.
Ja det er litt sånn som den motbydelige, bortskjemte rikmannsungen som sitter i lekegrinden med all verdens dyre leker og bare kaster dem veggimellom fordi ingenting er bra nok. Alle er enige om at slike unger er ekle, men det er sånn vi nordmenn virker for store deler av verden av og til 😉
Jeg tror vi bare må innse at vi ER litt bortskjemt. Jeg føler meg hvertfall bortskjemt innimellom.. Men det betyr at behovet for å se litt lenger enn sin egen nesetipp er desto større. Kanskje det er en bivirkning av å være rik? Å bli som riksmannsungen. Forstår godt at vi kan virke sånn, blir jo aldri fornøyd. Hverken med oss selv eller omverdenen. Også kan man jo lure på hvorfor vi streber så fælt, når de klarer å vise glede midt i fattigdommen, mens vi går og sutrer over småting.
Du har helt klart et poeng her! 😉
Heisann Lene,
Ikke selg deg selv for kort – jeg tror du er dama jeg holder pa a bli – med glede! Som min onkel sa: Nar jeg kommer pa gamlehjemmet vil jeg ikke sitte a hore pa historiene, jeg vil fortelle de.. Jeg har akkurat kommet hjem fra 1 ar pa kryss og tvers i Sor Amerika og uansett hvor jeg var, ble jeg tatt imot med apne armer, vennlige smil, generositet og nyskjerrighet. Som med din opplevelse er det oftest slik i de fattigste omradene. Jeg bodde 3 uker i favelan i Rio og kjente alle naboene (og det var mange!!) etter noen fa dager. I Colombia finner du mennesker som stenger butikken for a folge deg dit du skal – det skjedde flere ganger – gjerne oppfulgt med middagsinvitasjon til hele familien og gjerne opphold ogsa. Dele rom med hele familien, men hvorfor ikke. Jeg trenger ikke rare plassen. Jeg har blitt sa godt tatt vare pa at det er helt rorende, og jeg har ledd og danset mer i et ar, en hva de fleste har gjort et helt liv. Verden er ikke sa skremmende og kanskje vi kan vaere litt mer velkomne til utlending som kommer til vart land ogsa, vi har ihvertfall mye vi kan dele med andre. I Norge har vi alt, og det er alt vi har (som en annens onkel sa, men jeg husker ikke helt hvem det er…)
Tusen takk for inspirasjon! Kristin
Whow! Fantastisk kommentar, Kristin! Hør gjerne fra deg igjen 🙂 Og du har helt rett, vi har alt å tjene på å åpne oss litt mer for både utlendinger og det fremmede!