Da er jeg vel installert i New York med Unni Askeland. Skjønt «vel» er kanskje en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg hater å fly. Jeg har ikke flyskrekk eller noe, men å sitte åtte timer cramma inn i en trans-atlantisk sardinboks med hylende unger, fulle turister og flymat som produserer giftig tarmgass hos alle fjerten hundre passasjerer, får Abu Graib til å fortone seg som en feriekoloni.
I fjor holdt jeg på å kapre flyet til New York i ren desperasjon. Jeg får aldri sove ombord og det eneste som gjør at jeg i det hele tatt overlever, er min nøye utprøvde hvilestilling som minner litt om posisjonen du skal innta når flyvertinnene skriker «brace!» på sånne kateastrofefilmer når flyet er i ferd med å kræsje eller nødlande.
Alt dette med det resultat at jeg blir fryktelig jetlagged og helt blåst i skallen det første døgnet før jeg får justert meg. Det er litt som å være drita full uten å ha drukket – ispedd et snev tung demens. Og siden vi er her på jobb for Tara har vi jo også et tett program. Så som vanlig på reportasjetur måtte vi ta bakken løpende og suse rett fra rullebanen til åpningen av Vebjørn Sand sin utstilling «Scenes from the Second World War» på Galleri Sand.
Det endte seff med at jeg skar av meg halve munnen med barberhøvelen fordi speilet på hotellet avslørte tre svarte hårstrå på overleppa som konspirerte om å danne en liten Hitler-bart i tråd med utstillingens andre verdenskrig-tema. Jeg klarte ikke å finne pinsetten i jetlag-tåka og var nære ved å forblø.
Jeg fikk likevel tørket opp det grøfste blodsølet, men da vi kom ned til Galleri Sand viste det seg at jeg hadde lagt igjen det nye, fine blogg-kameraet mitt igjen på hotellet. Xenia måtte derfor vippe frem Iphonen til blogging siden hun brukte de proffe kameraene til ordentlig jobbing. Blå Iphone-bilder til tross, begynte kvelden veldig bra med Vebjørn Sand som forklarte oss bakgrunnen for utstillingen og maleriene sine.
Men så kom selvfølgelig Aune Sand med altfor mange flasker champagne og gjorde det som bare var et lett dement jetlag til en total-kollaps av alle operative hjerneceller.
De første sikringene i topplokket gikk raskt etter at vi hadde klatret opp på taket til Galleri Sand for å se på utsikten og drikke enda litt mer champagne.
Men full strømstans ble det ikke før vi fikk det for oss at vi på død og liv måtte ta en stretched limo til homseklubben The Box.
Der var det et så fantastisk drag-show – med balettdansere som danset i flammende ringer hengende ned fra taket over barene – at vi rett og slett måtte gispe i beundring. Men da jeg skulle vippe frem Iphonen for å dokumentere dette for dere, hadde desverre hjernen kortsluttet til et nivå som kun produserte dette:
Nå ligger vi derfor bare her og ser på sjøløve-TV da dette er de dyrene vi føler et nærest søsterskap med akkurat nå. Om et par dager skal vi møte Mette-Marit. Jeg håper jetlagen har gitt seg til da.
