Mitt liv som Erna Solberg


Som den oppmerksomme bloggleser vil ha notert seg har jeg nå fått nytt bilde av meg selv i heldekkende blått her på Tarapi. Bildet er resultat av timevis med styling og sparkling av Taras stylist Jan Gunnar Svenson og erfaren lyssetting og fotografering av motefotograf Wenche Hoel-Knai. For virkelig å verdsette deres utrettelige arbeid bør du klikke her for før-bildet.

Jeg er meget fornøyd med resultatet, noe flere andre i kommentarer til bildet på Tarapi sin Facebook-gruppe også har gitt uttrykk for at de er. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at min gamle sosiale nemesis; Erna Solberg, gjør seg gjeldende også i dette bildet av meg. Kanskje er det de blå klærne, kanskje er det måten håret er satt opp på, kanskje er det måten jeg fyller ut den trange genseren på, jeg vet ikke, men i mange år har jeg blitt tatt for å være Erna Solberg, særlig når jeg har vært kledt i blått, men også en gang i leopardpels og miniskjørt.

Av en eller annen grunn er det særlig på homsestedet London Pub at jeg har pådratt meg Erna-groupies. En gang jeg satt der med mitt faste hagfag Roy, kledt i sommerlig lyseblått i anledning kalenderen som viste tidlig juni, ble to gutter stående aldeles starstruck i det de kom ned trappa: «Guuuud, se! Det er Erna! Her på London! Så kult!» hvisket de høyst udiskret og hvinende til hverandre. Jeg skjønner deres begeistring, det er ikke hver dag en statsministerkandidat svinger innom London Pub, så jeg hadde ikke hjerte til å fortelle dem at jeg bare var Lene Wikander.

Dessuten blir jeg ofte sjekka opp som transe på doen til London av menn som tror jeg er mann i kvinneklær på grunn av mine 180 cm på strømpelesten, hang til høye hæler og rustne sigarett og brunt brennevin-stemme. Så å bli tatt for å være Erna syns jeg i grunnen var et skritt i riktig retning på kjønnsmarkedet. Men da Erna ble kåret til årets faghag og klina med drag-artist Berit Bislett over hele førstesiden til VG under fjorårets Gaygalla, var jeg i grunnen tilbake på skrætsj igjen hva dobesøkene på London angikk.

Det toppet seg imidlertid da jeg vakla nedover Grønlandsleiret en sen lørdagskveld i leopardpels og miniskjørt etter en fuktig aften på Bobs Pub. Jeg ble stanset av en gruppe narkomane som ville takke meg for besøket på plata på Oslo S og alt jeg hadde sagt der uka før. De skulle definitivt stemme Høyre, mente de. Så da jeg skulle opp på Stortinget og intervjue Erna for Tara i fjor, tok jeg med kamera. Nå måtte det avgjøres en gang for alle: Skilt ved fødselen eller ikke?

En titt i displayet etter at bildet var tatt, talte sitt tydelige språk. Ikke bare må jeg besøke min gode venn, London-stamgjest og eminente frisør Jørn på Magic Oslo City litt oftere for å nappe Bresjnev-bryna som jeg aldri får til selv – Erna er også langt vakrere enn meg – selv med øya igjen! Så neste gang jeg stiller i blått uten proff styling på London Pub, forlanger jeg at folk begrenser seg til å ta meg for transe!


Trackbacks/Pingbacks

  1. En kjoles død og utrettelige oppstandelse - 4. april 2011

    […] Dessuten er jeg jo selv rimelig grov i målet, 180 cm høy, bruker størrelse liten elefant og blir stadig tatt for å være Erna Solberg, så jeg føler et ubrytelig søsterskap med verdens transer. Så som skålt så gjort. Cecilia ga […]

  2. Gammelrosa-bloggen mobiliserer pikeværelsene - 4. august 2011

    […] VG illustrerer den ekstreme viktigheten av at ventetiden ikke blir for lang gjennom et intervju med min sosiale nemesis Erna Solberg på torsdag. Her påpeker Erna de åpenbare fellestrekkene mellom dagens muslimhets og jødehetsen […]

Leave a Reply