Jeg har jo snakket mye om senskader etter brystkreftbehandling både på bloggen og i media generelt, men det er en potensielt livsfarlig bivirkning jeg har glemt å nevne.
Jeg er ikke av dem som er aller hardest angrepet siden jeg i grunnen alltid har levd livet på halv tolv med tunga ut av vinduet, men nettopp derfor får jeg også anfall når jeg aller minst aner det.
Posttraumatisk brystkreftsyndrom er en akutt følelse av «jag vil tacka livet», kombinert med en opplevelse av at nå må jeg faen drøske meg levet i nuet, nå må jeg oppleve noe her, carpe diem, kick some ass. Og man får gjerne utbrudd i forbindelse med kreftkontroll.
Så etter at jeg hadde vært på mammografi forrige onsdag fant jeg det helt naturlig å fly direkte til Arendalsuka for å debattere helsevesenet på TV før jeg satte kursen direkte til Københavns gatefester under Priden der.
Og det var seff rett etter at jeg hadde ladet opp til kontrollen med å skrive en kronikk for NRK der jeg tok til orde for å deportere alle menn fra Europa.
Bare sånn at jeg skulle være helt sikker på å få noen hundre meldinger og drapstrusler fra menn som kalte meg «feministisk sugge» for å komme i den rette stemninga liksom. Man må jo sette sine spor i verden!
Men når du har pust som en stranda hval, hetetokter som Vesuv i utbrudd, muskler som en glassmanet, to prolapser i korsryggen og lider av periodisk flatulens, kjenner du virkelig at du lever når du har en halvtime på å rekke flyet til Køben.
Og når du står i Security helt lilla i trynet og ser ut som du er angrepet av Ebola mens du drypper svette ned på bagasjen til livredde medpassasjerer, må du selvsagt slippe en skrallende promp når sikkerhetsvaktene plukker ut akkurat deg til tilfeldig kontroll. Ja da kjenner du på carpe diem skal jeg bare si deg!
Men så… En parade, to gatefester og en nærmest dødelig dose pastellfarga shots servert av fetisj-servitører senere…
Så sitter du der dekket i glitter og svette…
Og tenker at jaggu var det flaks at du overlevde dette også. Selvpåført akutt livslykke er ikke noe for pyser!
Anne
No mercy, no prisoners! Og skal man først ha fisk hver jævla dag kan det like gjerne være Carpe 🙂
Lene Wikander
Hahaha, word!
Vera Barken Fredli
Du er bare herlig å lese. 🙂
Lene Wikander
Takk for det, så hyggelig at du følger bloggen 🙂
Elin Madsen
Elsker bloggene dine Lene. Har fulgt dei sidan du skreiv om alle stå-på-meldingane, er det fire år sidan tru? Like frittalande – nei meir – som eg huskar deg frå Bergen. Du gjer det lettare for mange av oss andre også å vera open. Rett fram og le høgt av dritten og som plutselig traff. Gler meg til fortsettelsen. Hei og hopp.
Lene Wikander
Så hyggelig å høre, takk for følget 🙂