Radiumdumdidei

Jupp, her ligger jeg fortsatt på Radiumhospitalet. Ikke noe klarhet i når jeg slipper ut annet enn at det i hvert fall ikke er noe i nærheten av umiddelbart. Etter ti dager hadde jeg imidlertid helst sett at det var i forigårs. Men det går ikke, det skjønner selv jeg såpass mye smerter som jeg har og så hjelpeløs som jeg har blitt.Derfor kunne jeg jo ha brukt dette blogginnlegget til å snakke om hvor sjukt imponert jeg er over kule leger som lot meg knipse dette bildet mens de torturerte meg i går. De kaller det jo «behandling» og ikke «tortur», men sånn helt mellom oss er sistnevnte mer dekkende, subjektivt sett.

Eller jeg kunne brukt dette innlegget til å undrestreke at jeg har nok periodisk erfaring som stolt traktorlesbe til å vite å verdsette at deler av utstyret på operasjonssalen holdes sammen av gaffatape. Det er jo noe alle traktorlesber vet: Det som ikke kan fikses med gaffatape er ikke verdt å reparere!

Eller jeg kunne blogget om hvor sjukt jævlig det er å ligge og stirre i taket uten lov til å reise seg og måtte ha hjelp til alt på de aller mest private måter og steder når du har en intimsone på en kvadratkilometer mot fremmedfolk sånn til hverdags. Eller hvor sinnsyk du blir av å ligge sånn en hel uke uten internett.

Og hvor hinsides glad du blir for til slutt å få din egen internettkabel selv om den er så kort at den prøver å ta strupetak på deg bakfra hver gang du blir litt ivrig på Facebok. Ja også vifta da. Siden det er rundt 30 grader på rommet, dårlig luft og du går på antiøstrogener som utløser hetetokter som får Niagarafossen til å fremstå som uttørket.

Eller jeg kunne blogga om hvor lei jeg er av å ikke bare å ligge i seng, men også å kjøre seng rundt i korridorene mellom forskjellige undersøkelsesrom.

Eller om hvordan det er å nesten ikke ha muskler i beina, våkne i ørska om morgenen, åpne døra for å kreke seg ut og hente kaffe på kjøkkenet, bare for å tryne inn i posttralla noen syns det er praktisk å parkere rett foran pasientdører klokka sju om morran. Men jeg skal ikke det, jeg skal heller blogge litt om håndarbeid.

Siden det offentlige tidtrøyte-tilbudet med hekling og brodering bare får meg til å tenke på den dritstøgge hardangersømmen kirurgene har pyntet dåsa mi med, valgte jeg heller noe jeg har bedre erfaring med fra tidligere kreftsjukehus; nemlig blomsterdekorering.

Siden de fleste av oss her på avdeling for gynekologisk kreft blir skranten til beins, har de nemlig et hjelpemiddel som de kaller for prekestoler ute i gangene her. Det er basically armhulehøye rullatorer du kan vralte avgårde på mens du støtter deg på dem med overkroppen. Dere kan se en av dem til venstre i bildet her.

Disse prekestolene og andre transporthjelpemidler står i sånne små øyer rundt omkring på sjukehuset som her. Svarte, grå og kjedelige. I tillegg mangler de noe helt vesentlig: En form for sykkelkurv så du kan transportere med deg det du trenger på langtur. Så voila. Før:

Etter:

Jeg anser dette for å være en prototype og i samarbeid med en operasjonssykepleier her som foreslår å også legge inn sånn stang man kan henge cellegiftposer og annet på, regner jeg med å ta patent og bli milllionøse innen året er omme.

Bare se så praktisk! Her har jeg for eksempel fått plass til både elsigaretten, parfymen jeg fikk av Tara for å spraye bort ekkel sykehuslukt og vannflaska.

Siden jeg er bedre til beins i dag, har jeg nå satt den ut i gangen der jeg satser på at den vil vandre videre sammen med de andre prekestolene til andre hjelpemiddel-øyer på huset der den forhåpentligvis vil være til nytte for noen som er dårligere enn meg.

Men skulle planen om patent og millionøse-status mot formodning ikke slå til før jul, anbefaler jeg fortsatt at dere kjøper et eks av boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 fra forlagets nettbutikk her så jeg har til salt på juleribba i år også. God helg.