Enden på Visa

Jeg har alltid vært av den oppfatning at å forlenge livet er en smal sak, særlig for globalt relativt søkkrike nordmenn. Og da snakker jeg ikke om helsekostpiller, rynkekremer, div astrale øvelser sortert under New Age og annet fjollete vissvass de overmette befatter seg med for å innbille seg at de lever.

Det er en svært enkel teori. Grunnelggende naiv har til og med enkelte hevdet; fuck them! Alle vet at når man er på reise varer dagene lenger. En dag tilbragt på ferie eller reise til et nytt sted i et annet eller eget land for den saks skyld, varer alltid lenger enn en dag tilbragt hjemme. Tid er et relativt begrep, det skjønte jo selv Einstein. Det er opplevelsen av tiden som gjelder for folk flest og ikke sekundviserne på en klokke. Teorien er da som følger: Dagene tilbragt på reise oppleves lenger så vil du forlenge livet må du reise mer!

Selvfølgelig opplever man også et par potensielt dramatisk livsforkortende episoder på tur, særlig hvis man drister seg utenfor charter-løypa, som da jeg og fotograf Stian nesten ble arrestert for ransforsøk av blodtørstig og tungt bevæpnet militærpoliti her i Brasil etter å ha blitt nektet servering av den fjortende minibanken på rad. Frustrasjonen førte til noen illsinte spark mot minibankautomaten, noe som igjen påkalte oppmerksomhet fra lovens bevæpnede avdeling.

Først etter noen telefoner til Stians egen kontakt i Visa fikk vi bragt på det rene at slikt er helt vanlig her, at det bare er lov å ta ut en viss sum per dag pga ransfaren og at vi nok måtte kjøre til Natal for å få ut penger. Visa er for velfungerende samfunn som det norske, det er noe av det første du lærer på tur. Og jeg og Stian har vært mye på tur. Siden nyttår har vi reist jorda rundt for Tara, men nå mens jeg sitter her på terrassen i Brasil og skriver, er vi ved reisens slutt. Det føles som det er et år siden vi begynte, men det er helt greit for da har vi jo levd et år lenger.

Resultatet av vår reise kan du lese om i vår nye Tara-serie «Lidenskapen i livet» der første reportasje av seks er å finne i Tara som er i salg nå. Vi har møtt fantastiske mennesker, fabelaktige mennesker, fått nye venner og hilst på noen gamle, men mest av alt har vi fått bekreftet at det alt egentlig handler om er å tørre å leve. Altfor mange jeg kjenner hjemme i Norge ser ut til å tro at de skal leve evig, at de har all verdens fremtid foran seg – og det til og med uten å flytte på seg i det hele tatt. For å parafrasere Forrest Gump så er nok livet ganske sant en godtebutikk, men en godtebutikk i Gambia er ikke helt som den hjemme. Jeg er av den oppfatning at du vanskelig kan se snopet i skogen av sukkertøy hjemme hvis du aldri har spist en tamarind-kule i Afrika.

Livsmot er så mye. Det kan være å tørre å gi faen i konvensjoner og krav og slenge seg på en sandbanke på Zanzibar slik min nye venninne for livet; Elisabeth Hake Lunde har gjort og som du kan lese om i neste nummer av Tara. Det handler også om å tørre å svare som henne når representanter fra rotteracet spør: Men hva gjør du med livet ditt da? og hun sier på tenkende menneskers vis: Må man absolutt gjøre noe og hva betyr i så tilfelle det?

Men livsmot kan også handle om virkelig å gjøre helt til kalenderen sprenges slik som norske Merete Kemi Wear her i Brasil. Hun er bestevenninnen til Marianne som vi har intervjuet her og driver en Capoeira, Breakdans og hip hop-skole for ghetto-kidsa uten fremtid. Gjennom «Barnas Prosjekt» har hun brukt alle sine penger på skolen, bor på et lite rom ved gymsalen og samler inn penger som et sprekkeferdig lemen. Sånt gir resultater og i mai drar hun og noen av de beste danserene og instruktørene på en lang festival-turnè i Norge. Med de aller enkleste midler har Merete klart å bruke sitt eget liv til å gi noen av Brasils aller fattigste barn det de aldri har hatt: håp, drømmer, fremtid og sist, men ikke minst; lek!

Jeg har vært borte lenge, men nå kommer jeg tilbake for fullt og jeg har ikke tenkt å gi ved dørene! Neste gang jeg møter en norsk bekjent som klager over å råtne i et kjedelig ekteskap, er pisslei av jobben som slave for corporate Norway, ikke tør komme ut av skapet som danseløve, homo, bi – whatever – eller sutrer over generelt kjedelige liv, skal de få seg en på trynet. Og den neste som sier til meg «så heldig du er som får leve og reise som du gjør» ryker rett på et shock and awe-attentat fra Tøyen Gategerilja. Og holder ikke det har jeg også gammelrosa-bloggen på lur for å gi dem en ørefik.

Det er dere som er heldige! Heldige som bor og lever i et av verdens aller rikeste land. Heldige som har de mulighetene dere har. Heldige som har de pengene, den utdannelsen, de ressursene dere har! Resten handler om valg. Bruk din mulighet til å velge, du er en av svært få i verden som har den. Livet er ikke for pyser!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook.