Kos på knollen

Her ligger jeg med nesa i klut og her har jeg ligget hele helgen. Det begynte som en prikkende følelse i halsen som raskt utviklet seg til noe som mest av alt kjentes som en feberhet hjerneskade. Du vet den følelsen når du står opp om morran og er helt sikker på at noen må ha klubba deg i hodet med en slegge rett før du våkna? Jupp.

Når kroppen allerede går på kvart maskin og hjernen er rimelig alene etter omfattende kreftbehandling og pågående anti-østrogen behandling, tåler man rett og slett ikke mange forkjølelsesbakteriene før man blir redusert til en hjelpeløs, lallende idiot. Så nå har jeg i det minste lært det også. Man skal jo liksom prøve å finne noe positivt i alt.

Men før jeg ante at alt dette skulle vederfares meg, hadde jeg imidlertid bestilt time hos min fabelaktige og eksentriske frisør Vidar Bigboy. Jeg har jo lagt meg til litt småpønkete guttesveis etter at jeg fikk pels på knollen igjen, men i forrige uke var det ikke mye pønk igjen i den hybelkaninen som klora seg fast på toppen av hodet mitt, gitt.

Vel vitende om at Vidar ikke bare er en travel, men også veldig streng frisør, tenkte jeg det var best å stille til time selv om helsen skranta, dessuten kunne jeg virkelig trenge en liten piff og ikke minst å bli trøsta og kost litt med.

Vi single kan jo være en fare for store deler av service-samfunnet når det går for lang tid uten kroppskontakt, vi synes synd på oss selv og bruker enhver anledning til å gnure oss inntil både helsepersonell, manikyrister og frisør-hender så godt og tilsynelatende «diskret» vi kan. Altså noenlunde like diskret som en brølende moskus i brunst på Dovre.

Jeg vurderer å få meg katt.

Men selv om jeg fortsatt er syk, ble jeg i det minste fresh på håret. Det er da noe.