Livet i Limbo

Pass på så du ikke blir nomade i eget liv, var det en fyr som sa til meg en gang for lenge siden. Det var midt i de åra jeg reiste som verst i jobben som journalist.

To uker hjemme og så rett avgårde igjen for å intervjue voodoo-prestinner på Haiti, Ku Klux Klan i Florida, UFO-believers i California und so veiter. Jeg har nemlig aldri vært lettskremt som utegående reporter – verken på jobb eller i eget liv.

Men det han fyren siktet til var vel at jeg måtte passe meg for ikke å bli rotløs. Av en eller annen grunn er det jo så inn i granskauen viktig å ha røtter, rekkehus, volvo og vovov for å bli vurdert som et verdig medlem av flokken. Men hvis man ikke skal reise i sitt eget liv, hvem sitt liv skal man reise i da?

Etter å ha mimret over reportasjen i det nye reiselivsmagasinet til Tara fra Kenya-turen jeg hadde med gode venner før dette kreft-marerittet begynte, kjenner jeg det rykke i reisefoten igjen. Jeg har sant og si ikke vært i Norge sammenhengende så lenge som nå på mange, mange år.

Hvis vi ikke regner den lille nyttårsturen til Thailand da, men den regner jeg ikke med siden jeg brista to ribbein allerede første dag av ferieturen og generelt var helt kadaver etter cellegiftbehandling og prolaps. Så nå vil jeg på tur igjen. Ikke for å flykte fra meg selv, men til meg selv.

Det er et slags merkelig antiklimaks å være ferdigbehandlet for brystkreft, sitte og poppe hormonpiller og bare vente på neste kontroll. Du er ferdig, men likevel ikke. Strengt tatt blir man vel aldri ferdig. Det er alltid en ny kontroll, alltid en underliggende angst for at driten kommer tilbake.

Det er mye venting når det kommer til kreft. Venting på prøveresultater, venting på diverse behandling og til sist venting på kontroller. Det er litt som å leve i Limbo, midt mellom alt og ingenting.

Men sånn er jo livet til de fleste hadde de bare giddet å tenke seg om, tenker jeg. For meg virker det i hvert fall som veldig mange sitter og venter på å leve. Venter på drømmejobben, sommerferien, den perfekte kjæresten, den lekreste treningskroppen eller på at barna skal bli store. Jeg gidder ikke vente.

Så nå har jeg funnet frem verdenskartet og planlegger tidenes tur på ubestemt tid til neste år. Ventetiden bruker jeg til å skrive bok, jobbe opp penger og plotte ut ruta. For meg er det først og fremst på reise og i møte med andre mennesker at jeg møter meg selv, både i døra og andre steder. Dessuten får det meg til å leve lenger.

Tid er relativt og tiden på reise oppleves alltid lenger enn den gjør hjemme. Fordi du er på fremmede steder, er sansene skjerpet og du får ganske enkelt med deg mye mer av det som skjer rundt deg. Derfor oppleves også en dag på tur så mye lenger enn en dag hjemme med det du er vant til. Ergo lever du lenger hvis du reiser mye.

Så når 2015 ringes inn, saler jeg opp kamelen og blir litt nomade i eget liv igjen. Heldigvis ligger halve moroa i planleggingen og den starter med litt rosa cava i kveld. God helg!