Jeg har en venninne som ofte bruker helt meningsløse uttrykk som likevel gir mening for de innvidde. Hun heter June og sier sånne ting som «men han har jo ingen ressonans i speilrefleksen» når hun blir sjekka opp av en fyr som kanskje er pen, men likevel altfor dum til å tilfredsstille hennes strenge krav til samtale-kvalitet. Akkurat litt sånn er det å samtale med kreft-kirurgen som jeg har gjort på Ullevål i dag.
Nå trodde jeg riktignok at jeg praktisk talt hadde doktorgraden i puppekreft etter mitt sinnssyke google-maraton da jeg ventet på å få vite om det var tegn til spredning, men i dag viste det seg altså at det fortsatt er en rekke ord og uttrykk i puppekreft-terminologien jeg overhode ikke behersker.
Epikrise, BRCA-test og ja, i det hele tatt: Null ressonans i speilrefleksen min da Ullevåls ellers både dyktige og sjarmerende kirurginne begynte å legge ut etter tilsynelatende kvalifiserte spørsmål fra meg. Men det var jo egentlig helt greit så lenge hun oversatte til norsk når jeg ba om simultantolking.
Dessuten likte jeg at både hun og kirurgen som mest sannsynlig skal operere meg, er kvinner. Jeg tilhører jo generasjonen som gikk på skolen da lærerne presenterte den gåten om guttungen som blir påkjørt, havner på operasjonsbordet, kirurgen kommer inn, ser sjokkert på ham og gråtende utbryter: Å nei, mitt barn!
Alt presentert foran et fullsatt klasserom med tilleggsopplysningen om at kirurgen ikke var guttens far. Hvem var kirurgen da? Da det ringte ut etter hundrevis av fremlagte forslag som ga norske skolebarn sin første innføring i helt hemningsløs konspirasjonsteori, var det seff ikke en eneste kjeft som hadde kommet på å foreslå at kirurgen kunne være guttens mor. Så utenkelig var en kvinnelig kirurg for bare trettifem år siden.
Men langt viktigere enn HVA de sier, er jo MÅTEN de hvite frakkene snakker til deg på. Vi er alle forskjellige og noen syns kanskje det er beroligende å bli møtt av en baby-stemme som oser ferdig uteksaminert fra empati-kurs over fjernundervisningen, sånn som en av de første legene gjorde da jeg begynte denne prosessen. Jeg ble i grunnen forundret da det han holdt i hånden viste seg å være en sånn ultralyd-dings og ikke en tåteflaske.
Kall meg gjerne ei sur gammal hurpe, men jeg responderer på babyspråk fra helsepersonell på samme måte som jeg har gjort det de ytterst få gangene en one night stand har turt å prøve seg på noe sånt i senga: Med vill scanning etter tilgjengelige rømningsveier, plutselig isfront og bunnløs forakt.
Misforstå meg rett, jeg syns ikke Tårnfrid-approachen til hun Aleris-sykepleieren var noe bedre. Hun minnet meg mest om den tyske legen min på Jamaica. Vi kaller ham bare Doctor Mengele. Det er en mannsalder siden han startet opp privatpraksis på Jamaica med et offentlig helsevesen som tar livet av langt fler enn det helbreder.
Doctor Mengele valgte å gjøre det etter at han mistet retten til å praktisere som lege hjemme i Tyskland av grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Det får holde å si at så lenge du er over tolv år gammel så er han den beste legen som er å oppdrive i mitt distrikt og selve innbegrepet av tysk effektivitet.
Men så har du folk som Kari. Kreftsykepleieren jeg møtte på Ullevål i dag. Hun jeg skal ha med å gjøre resten av denne prosessen. En voksen dame som la av seg babystemmen da hun sluttet å være baby. Lun. Varm. Avslappa. Saklig. Glimt i øyet. Levende. Til stede.
Jeg så det med en gang der hun satt og fulgte med litt i utkanten av synsfeltet mitt da jeg snakket med kirurgen. Jeg gjenkjente det øyeblikkelig selv fra øyekroken: Et menneske blant mennesker, en som kjenner og vet hvordan det er å ha vært ute på sokkelesten en vinternatt før, en som kan gi trygghet ganske enkelt fordi hun er så trygg i det hun gjør.
At ikke første bud i sykepleierhåndboka er at man skal snakke til folk som folk, skjønner ikke jeg. Men Kari har gudskjelov skjønt det og heldigivs ble Kari min.
At det skal stå så mye på flaksen syns jeg likevel er noe for Jonas Gahr Støre å ta innover seg. Selv nøyer jeg meg med å feire at denne gangen vant jeg i Lotto. Så jeg sier som June igjen: Dette må feires med to strake shokahara over Youngstorget!
Legg igjen en kommentar