Notater fra Nattboka II

På mandag reiser jeg tilbake til Jamaica. Mitt andre hjemland. Det er en stund siden jeg var der nå. Jeg lengter. Kroppen min lengter. Hjertet mitt lengter. Lengsel er hele fundamentet den jamaicanske kulturen er bygget på og det er også selve grunnmuren i mitt kjærlighetsforhold til øya. Jamaica er et land som lengter. I lengsel bor det sprengkraft, men også apati, aggresjon, lidelse og sorg.

Til tross for at Jamaica ble frigitt av de britiske koloniherrene i 1962 og har vært blodig lekegrind for amerikansk storpolitikk og colombianske kokainkartell siden, er folkesjela grunnleggende afrikansk. Fraktet hit som slaver gjennom 400 år, har deres forfedre etterlatt seg en kultur av skygger, drømmer, magi gjennom Voodoo, eller Obeah som det heter her, og lengsel etter et hjemland et annet sted som ikke lenger er. Jeg har skrevet en roman fra Jamaica. Den heter «Salt» og er en nattbok. Den kom ut på Aschehoug forlag i 2008, men er fortsatt å få kjøpt i billig pocketutgave på nett. Jeg pakker kofferten og drar fra dere med et utdrag herfra:

«Oowha, oowah.»
Miss Jude grøsset ved lyden av patoo der ute i mørket. Det var ikke så mye fordi hun var redd for å dø, at hun mente det var for tidlig, at hun ikke hadde levd et fullt liv. Det var på grunn av Raphael. Hvordan skulle han klare seg alene? Det føltes som hun alltid hadde vært ved hans side. Helt siden livet begynte og før det igjen. Som om Anansi hadde spunnet sitt nett over dem og bundet dem sammen som to fete fluer på skjebnens middagsbord.

Anansi. Miss Jude måtte le for seg selv der i sengen, i mørket, med sin egen død våkende i mangotreet utenfor. Anansi var edderkoppmannen i alle fortellingene de tok med seg, og som ingen helt hadde klart å ta fra dem igjen. Anansi var skyene som plutselig samlet seg til storm over et blikkstille hav. Han var solen som brøt gjennom regnet når sukkerkutterne aldri trodde det ville ta slutt, og badet de kalde markene i varme. Han var velsignelsen og forbannelsen bare tiden tillater, palmebladet i vinden som gir den ene mannen svalende skygge, men blåser over den andre mannens øyne når han går langs klippen. Smilet hans er svart som sorg og glitrende som glede. Stemmen smidig som bambus i vinden. Han har åtte ben, seks øyne og spinner et nett av omsorg og svik, håp og knuste drømmer, men aller mest, aller mest av tilfeldighetens silke.

Under seremonien i natt skulle hun la seg besette av trommene, la forfedrene ta bolig i hjertet og sende skyggen sin avgårde til fremtidens land. Var hun heldig, ville ikke døden hente henne før hun fant svar, og hadde de riktig flaks, ville Raphaels øyne våkne og drømmen han drømte trekke hjem til natten den kom fra. Hun var ikke redd, hun var ikke bekymret. Hun bare lurte. På hvordan det var. Å dø.

Etterpå fortalte de som var der at Miss Jude hadde skeket og hylt, gaulet og ropt på et fremmed språk, et annerledes språk, et språk de ikke forsto. Men alt Miss Jude kunne høre der hun døde foran trommene var lyden av vingeslag: Svusj, svusj, svusj! Var det hun som var blitt så liten eller var det patoo som hadde vokst seg så stor? Miss Jude smilte og krøp inn under uglens vinger. Løftet fra jorden og menneskene som fortsatt danset på den, gjemte hun seg der uglekroppens tunge skrog ble til vingens lette flukt. Hun kjente de myke fjærene kile henne i ansiktet. Snuste inn den stramme lukten av rovdyr som om hun skulle stukket nesen inn bak det pelskledde øret til en katt. Svusj, svusj, svusj!

Landskapet buktet seg under henne; grønt, blått, flytende, fast. Så kom de til engen, til hibiskusen som blomstret rød og hvit i veikrysset. De fulgte den grønne elven der den snodde seg som en slange gjennom fjellet, og der! Der fosset elvekilden fra klippene og der var moren, hvilende i det kjølige tussmørket under treet, ventende. Og ved siden av henne skygger, mange skygger. En av dem tok form og steg ut i solen utenfor silkebommulstreets krone. Sakte skiftet skyggen fra blått, til grått, til svart og en menneskelig form hun ikke kjente, men kjente likevel. Å ja! Å ja!