Diva till you drop!

Jeg sier som en av rockens fremste rennesteins-divaer, Courtney Love: «I don`t mean to be a diva, but some days you wake up and you`re Barbara Streisand». Jeg er nemlig skikkelig diva-sur etter at noen kalte meg, jepp: Diva. Og etter tonefallet å dømme var det klinkende klart at de ikke mente det i den opprinnelige betydningen av ordet.

Opprinnelig er jo «diva» italiensk for kvinnelig guddom før det igjen ble avledet til å bli en betegnelse for operaens aller mest fabelaktige prima donnaer. Nei, de som kalte meg diva, siktet nok til den mer moderne betydningen av ordet for en skikkelig bitch som må ha det på sin måte eller ingen måte i det hele tatt. Og det skal jo vi kvinner som kjent helst ikke. Få det på vår måte, altså.

Hva i innerste helvete er så galt med å kreve ting på sin måte, spør bare jeg! Utviklingen av begrepet diva har i grunnen gått samme veien som høna har sparket generelt fjørfe når det brukes som allegorier for oss kvinner av menn. Søte små kvinner som ikke sier imot har man(n) gerne kalt «min lille due», den mer sexy, modne, men like fullt medgjørlige varianten kvinner  for «min vakre svane», før man(n) oftest har endt opp med «din gamle røy». I ren protest dro jeg sporenstreks ned på London Pub og det fabelaktige draghowet «Jakten på en diva» som går av stabelen der nå frem mot jul.

Drag queen Judy Viv sa til meg i et intervju en gang at en ekte diva er en som har fremtida bak seg. Hun har bare delvis rett. En ekte diva er vel mer en som har gått gjennom sin fortid, blitt venn med skjelettene i skapet og lyst opp de mørkeste krokene. Derfor kommer heller ikke spøkelsene fra fortiden lenger til henne i natten. En ekte diva er en som kjenner seg selv og sin egen verdi og derfor rett og slett ikke gidder ta mer dritt! En ekte diva vet nemlig hva dritt er, hun har tatt nok av det.

På bloggen «The Diva digest» tar de diva tilbake og slår et slag for førti plusserne som de nye, sanne divaene. Det krever noen år på baken, noen smeller i trynet og noen lekser lært om at alle løgnene de serverer oss om å være medgjørlige, tilpasse oss hylekoret og tro på håp og kjærlighet slik det defineres av flertallet, er total crap! Det krever rett og slett sin kvinne å leve livet som seg selv og ikke andre. Eller som en annen fabelaktig diva, nemlig Mae West, sa det: «You only live once, but if you do it right, once is enough.

Så de kan kalle meg diva så mye de vil, jeg bærer mine nykker med stolthet. Og det er fordi de ikke er nykker i det hele tatt, men faktisk et par selvgrodde baller som har lært meg å si: Nei, jeg vil ikke! Men også: Ja, det vil jeg gjerne! Fellesnevneren er uansett hva JEG VIL! For som gamle Mae West også sa det: Those who are easily shocked should be shocked more often.

Så nå skal jeg benke meg til på London Pub foran «Jakten på en diva» annenhver fredag frem til jul. Ta deg en tur og dyrk din indre diva du også. Nå har jo til og med Oslos ordfører Fabian Stang hengt med meg på London så da kan vel du også? After all, Life’s not worth a damn till you can shout out; I am what I am: