Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg om denne vanvittige prosessen vi har satt i gang med å åpne butikk og pusse opp et herskapshus her på Zanzibar, er Afrikanske utendørs-markeder virkelig ikke noe for pyser.
Vi har jo alltid walking tour her i det gamle sultanatet Stone Town med damene vi inviterer med på tur, men jeg sier hver gang til de kvinnelige guidene våre: Styr unna Darajani som det enorme området der alle utendørs-markedene her ligger, heter.
Jeg har aldri skjønt bæret av turister som på død og liv skal svette rundt på sånne markeder. Javisst er det «eksotisk», men det er det også å rulle seg fiskeslo og hoppe ned i en aktiv vulkan. Sånn føles det nemlig å gjøre seriøs storhandel på disse markedene. Fiskeslo er det i hvert fall nok av:
Vulkanske temperaturer oppnås ved å presse seg gjennom titusenvis av mennesker på jakt etter en god deal, midt under ekvators brennende formiddagssol, med en luftfuktighet opp mot 70 prosent. De «eksotiske» duftene som oppstår da, anser jeg for å være ubeskrivelige.
Men som jeg også forklarte sist, må vi ofte innom slike markeder for å kjøpe tekstiler og annet i stor skala for batikk-produksjon, til kaftaner, handlenett, punger og alle andre ting vi produserer sammen med nettverket vårt av kvinnelige entreprenører her på Zanzibar nå som vi skal åpne butikk.
Mens turister på sightseeing bare kan stå der å blomstre og glane siden de jo strengt tatt ikke MÅ kjøpe noe…
Så må vi krangle, diskutere, stikke nesa fornærmet i sky, brase fnysende ut av butikker med høylytte snøft over altfor høye priser, bli kalt inn igjen, drikke tre liter te, diskutere enda mer og presentere diverse grimaser som bare kan få Oscar-vinnere til å gå hjem og VOGGE, før vi har landa på en fornuftig pris for det vi må ha.
Og da har vi bare vært i første butikk av minst et dusin før handelen er ferdig. Så takk gud for Hafsa, leder i «Sew in Group – Empowering women one stitch at a time» på bildet over her! Jeg setter ikke mine bein i Darajani uten henne! Hun er bare helt boss!
Tålmodigheten selv med en lavmælt, innsmigrende, men overtalende tone som kunne fått selv Putin til å legge ned våpnene og som bare ekte Swahili-folk behersker, haler hun alltid handelen i land til slutt. Så ikke kom til meg og snakk om at dere har svart belte i shopping før dere har gått en markedsmil i Hafsa sine sko!
Og det gjør hun gjerne mens jeg står to meter bortenfor, fly forbanna på alt gnålet, dampende som en trykkoker og vurderer å bare dryle til selgeren først som sist eller legge meg rett ned på bakken og hyle som en fireåring slept ufrivillig rundt på et kjøpesenter. Jeg har altså IKKE Swahili-kulturens innsmigrende og overtalende tålmodighet som dere kanskje skjønner.
Men vi klarer det alltid til slutt!
Transporten hjem med sånn rundt regna fem tonn tekstiler og stæsj, er jo også av den «eksotiske» typen turister finner så «sjarmerende». Kanskje best kjent som tuktuk, men her heter den Bajaji:
I virkeligheten er den selvsagt et tortur-instrument på tre jul, uten noen form for fjæring, med en kamikaze-pilot bak spakene og gjerne en løsthengende, tjuvkobla høyttaler som veksler mellom å spy ut gnister og siste skrik i bongo flava som den lokale popmusikken heter på disse kanter.
Man er selvfølgelig en hårsbredd unna den sikre død hver gang man setter seg i en sånn bajaji, men skal man komme seg ut av Darajanis dypeste indre med sine trådsmale, gjørmete og mildt sagt ujevne gater, med fem tonn tekstiler og stæsj, har man ikke noe annet valg.
Og da er det så syyykt deilig å endelig komme hjem til det vakre herskapshuset jeg bor i der vi nå skal åpne butikk i første etasje.
Dette er nemlig noe av det jeg som «turist» fra utlandet verdsetter høyest med Swahilikulturen: Arkitekturen, kunsthåndverket, herskapshusene, historien og suset fra århundrer med levde liv som sitter i vegger og gater her i gamlebyen.
Nå skal det jo imidlertid sies at fem centimeter støv, presenninger, planker og skrot over HELE huset nå om dagen, legger en ørliten demper på stemningen:
Det skyldes utskiftning av husets niru som er en mange tusen år gammel teknikk man bruker i disse Swahili herskapshusene, men det forteller jeg mer om neste gang. Nå skal jeg nyte at det er hele to dager til jeg må ned i Darajani igjen.
Legg igjen en kommentar