En aldrende, vanskelig og vakker diva

Denne uka kom alle møblene på plass i butikken! Etter å ha rydda ut alt skrot etter oppussing av hele herskapshuset, vasket og vokset vegger og gulv, ble møbelsnekkere og håndverkere endelig ferdige med sitt. Til og med kaftan-stativene våre er håndlaget:

Som jeg forklarte sist, finnes det ikke noen IKEA eller Bohus og sånt her. Det meste av møbler og interiør håndlages fortsatt slik det også ble gjort i Norge i gamledager. Nå er jo møbelsnekkeri veldig kostbart og ren luksus hjemme, men her er det fortsatt normen og derfor priset fornuftig.

Men vi var ikke forberedt på at disse håndverkerne skulle gjøre seg SÅ flid! Vi trodde vi bare hadde bestilt noen enkle hyller, skrivebord til kasse-avdelingen, et langt utstillings-bord til smykkene våre og et par super-simple speil, men jaggu hadde de ikke både skåret ut snirkler og snurkler, brukt skikkelig hardwood og oljet det hele til perfeksjon!

Jeg ble bare stående og måpe da møbelsnekkerne bar alt inn.

Til og med «kontoret» der kassa skal være og maleriet av Emerson nå henger, som jeg fortalte om sist, har fått et digert skrivebord med store, håndlagde skuffer, håndtak og hylle.

På swahili heter håndverker «fundi». Så her er det «fundi wood», «fundi metal» og «fundi electric» i sving om dagen.

Fundi metal med de sirlige, snirklete smijern-stativene til kaftanene våre som jeg rett og slett aldri blir lei av å glo på, driver også og lager to stilistiske utstillingsdukker i smijern og rammen til Zanzibility-skiltet vårt som skal henge utenfor butikken. Så nå venter vi spent på hvordan det blir seende ut!

Vi hadde jo sett for oss noen helt enkle stativer med rette bein og dett var dett, men så leverer han altså snurrepiperier av ypperste klasse.

Men så er fundiene vi bruker også de samme som konstant jobber med å vedlikeholde de to hotellene til Emerson Zanzibar der vi alltid bor med damene våre på tur. Det er ikke hvilke håndverkere som helst som kan jobbe med slike UNESCO-verna herskapshus som dette.

Også tror jeg huset i seg selv kommanderer en form for respekt som gjør at håndverkere som jobber her, automatisk gjør seg litt mer flid og legger inn litt ekstra snurrepiperier, eller «marogo» som bokstavelig talt betyr «magi» på swahili, men også brukes om «pynt» når noe er ekstra forseggjort og fint.

Jeg pleier alltid å omtale dette huset som en dame. Nærmere bestemt en diva. En aldrende, krevende og til tider vanskelig, men akk så vakker, gammel diva.

Så jeg skjønner egentlig godt at fundiene ikke tør å levere noe annet enn litt ekstra snurrepiperi-marogo til henne. Til og med langbordet til smykkene våre har fått utskårne føtter:

Og vis a vis kontoret i rommet der Emerson henger og kassa skal være og som ser sånn ut nå:

Så har de også laget en flott «ramme» i hardwood til prøverom og et lite lager som vi har fått damene i «Sew in group – Empowering women one stitch at a time» til å sy kitenge-forheng til:

Lageret er fortsatt litt bomba horehus som dere ser under her, men slikt er jo ikke fremmed for en vaskekte diva så det får gå så lenge. Men prøverommet trenger bare litt ekstra marogo, noen knagger og en krakk for å bli klart:

Så neste søndag skal jeg fortelle dere litt om vår jakt på display-utstyr til smykker, produkt-presentasjoner og den slags. Den jakten endte nemlig også opp hos håndverkere til slutt etter en sjokkartet oppvisning i bad plastic taste. Det skjedde på det store, Afrikanske utendørsmarkedet Darajani der vi må kjøpe det meste her nede, og som jeg jo har fortalt dere om før.

Men akkurat nå gleder vi oss over at alt det store interiøret er i hus!

Snakkes neste søndag.