Ja, jeg er en av «de». De menneskene som nå reiser til utlandet midt i en verdensomspennende pandemi. Men det er en helt nødvendig reise. Ikke at jeg tror det hjelper det minste på enkelte medlemmer av smittevernspolitiet som sitter klare til å dømme og fordømme alle som har liv og må ta valg som ikke ligner deres egne.
Jeg har nå tilbragt nesten et år i korona-asyl i Norge fra Zanzibar i Øst-Afrika der jeg egentlig er bosatt. Og der bor jeg fordi jeg sammen med makker Merete Stubhaug arrangerer jenteturer til Zanzibar flere ganger i året gjennom Facebook-gruppen vår Kaftankraft, noe denne pandemien selvsagt satte en brå stopp for. Men nå er det på tide å dra hjem igjen.
Det er ikke noe for pyser å være gründer selv i medgang, langt mindre å være reiselivsgründer midt under en pandemi. Men jeg og Merete har kastet oss rundt med nye ideer og brukt det siste året på å designe vår egen kaftankolleksjon i samarbeid med Sisters in Business, et sosialt foretak som gir arbeidsplasser, inntekt, frihet og selvstendighet til innvandrerkvinner i Norge.
Kvinnesolidaritet i praksis er grunnlaget for alt vi gjør, enten det nå gjelder valg av samarbeidspartnere for turene våre til Zanzibar, denne vakre kaftankolleksjonen som Sisters in Business nå er i gang med å sy ferdig til lansering i mai, eller produktene fra kvinnebedrifter på Zanzibar som vi skal selge i nettbutikken vår som vi også åpner i mai.
Vi har mange samarbeidspartnere på Zanzibar som er avhengige av oss. Når ting har ligget brakk så lenge som de har gjort i reiselivsbransjen nå, er det selvfølgelig trist for både norske og andre rike lands tap av arbeidsplasser, men verst er det nok for folk i de fattigste landene der ute som er helt eller delvis avhengig av turisme for i det hele tatt å kunne ha et verdig liv.
Så for at ikke hele vårt lille nettverk av entrepenører skal rase fullstendig, må vi nå dra av oss karantene-joggedressen, trekke i kaftanen og sette oss på flyet til Zanzibar igjen nå på fredag. Der blir vi de neste tre månedene. Noen ting er faktisk viktigere enn en pandemi. I hvert fall er det slik for oss. Det er veldig mange tråder som må holdes tak i skal en liten gründerbedrift som vår holde seg flytende.
Vi skal selvfølgelig være svært forsiktige, ta alle forholdsregler på egne og andres vegne, har fylt opp kofferten med 70 prosents norsk håndsprit og munnbind, men skulle jeg altså dø av en mutert Sør-Afrikaner, Brasilianer eller Brite, så vit at jeg døde med støvla på mens jeg gjorde noe jeg syns var både viktig og riktig.
Selv tror vi imidlertid at dette skal gå bra, men vil du følge utviklingen med egne øyne, så skal vi filme og vlogge for tara.no hver uke underveis og daglige oppdateringer om smått og stort kan du få med deg på instagram-profilen vår Zanzibility eller ved å melde deg inn i reisegruppa vår Kaftankraft på Facebook. Vi snakkes fra Zanzibar neste gang! I mellomtiden minner jeg om salige farmor Alfhild Carola Bies visdomsord: Det viktigste i livet er tross alt ikke å overleve det 😉
Legg igjen en kommentar