De privilegertes panikk

Nå har jeg tilbragt de 24 siste timene på reise gjennom verden. Tre flyplasser og tre flighter fra Zanzibar i Tanzania i Øst-Afrika til Oslo i Nord-Europa, midt i det globale Corona-utbruddet. Jeg ser at man sier kriser bringer frem det beste i oss, men jaggu bringer det frem det verste i oss også.

Når man sitter stuck i et flysete midt i verden nå, gjør i hvert fall jeg meg noen refleksjoner. Jeg skulle egentlig vært på Zanzibar til 1. mai siden det er mye å gjøre med planleggingen av 2021-programmet for jenteturene vi arrangerer hit gjennom Kaftankraft. Men tidlig i forrige uke ble første tilfelle av Corona registrert på Zanzibar.

Og når flyselskap og ambassade sier de ikke kan garantere at det går fly senere og anbefaler alle borgere å dra til sine respektive hjemland, måtte jeg jo det. For det kunne jeg jo. Jeg tilhører jo verdens hyttefolk og kan dra til et sted med både godt utbygget helsevesen, masse mat og penger. I Norge er det for eksempel rundt 180 sykepleiere per 10 000 innbyggere . I Tanzania, Etiopia og Uganda er det et sted mellom 4 og 8.

Første stopp på hjemreisen var Kilimanjaro i Arusha der fastlands-Tanzanias første tilfelle av Corona ble registrert. Inn i flyet velta turister og andre med panikk i blikket. En amerikansk fembarnsfamilie som etter senere overhørt samtale viste seg å være misjonærer bosatt i Tanzania, hadde forlatt sine sognebarn til fordel for alle flysetene i nærheten av meg.

Med munnbind, hansker og noe som lignet på dykkermasker, slang de først alle trillekofferter og bager opp i setene ved siden av meg så støvskyen sto, før de omorganiserte halve flyet sånn at alle skulle få sitte sammen og bagasjen deres komme opp i hattehylla.

Da de var ferdige hadde jeg trillekoffert-spor nedover hele kaftanen. Så fikk jeg ikke Corona, dro i hvert fall både jeg og nærsittende passasjerer med oss mange andre spennende bakterier videre på reisen. Mitt forhold til misjonærer har alltid vært lunkent. Nå er det iskaldt kan man vel si.

Det er denne «meg, meg selv og mine først»-reaksjonen panikk skaper som er både veldig menneskelig, veldig frastøtende og veldig farlig på samme tid. Det er når denne reaksjonen utløses hos de virkelig privilegerte at vi ser alt fra uskyldig dorullmangel til groteske statsmakter som prøver å skaffe seg monopol på vaksine.

Men også noe midt imellom, men kanskje vel så grotesk, som ser ut til å gå mange hus forbi. Vi snakker om at drastiske tiltak er nødvendig av hensyn til de svake og sårbare i samfunnet. Vi snakker om å ta hensyn til risikogrupper. Men da snakker vi altså fortsatt om våre svake og sårbare, vårt samfunn og våre risikogrupper.

I løpet av 50 dager, den 20. mars, hadde Corona tatt livet av rundt 9000 mennesker og flere vil det selvsagt bli. I samme tidsperiode døde mellom en og to millioner som følge av fattigdomsrelaterte sykdommer som luftveisplager, tuberkulose, malaria og aids. Blant annet. Listen er lang når det gjelder det som dreper verdens fattigfolk.

Bare for å ta noe så «enkelt» som sult. I dag er det 820 millioner mennesker i verden som ikke har nok å spise. Barn rammes hardest av sult. Hvert år dør tre millioner barn under fem år av sultrelaterte sykdommer . Det tilsvarer 17 000 barn hver dag. Risikoen for at et barn skal dø av sult er størst i Afrika. Hele syv ganger større enn i Europa.

I Afrika var det for eksempel først i desember at man fikk noe som ser ut til å være en virkningsfull vaksine mot Ebola med en dødelighet på 40 til 90 prosent, avhengig av hvilken variant av viruset man er smittet av. Mot foreløpig Corona-dødelighet på 2, 3 prosent i snitt i følge Kinesiske forskere så langt.

• 

• 

Vi kan ikke hjelpe hele verden, hører jeg mange si. Som om verden er noen andre. Som om verden ikke er oss. Er det noe en global pandemi som Corona kan lære oss, er det vel at hele verden henger sammen. At det ikke er noe oss og de andre, bare noen som har det veldig mye bedre enn de aller fleste andre, fordi den globale økonomien i dag alltid forfordeler verdens hyttefolk.

Verdens fattigfolk er vår største risikogruppe. Det var den før Corona, som den er det under Corona, og vil være det etter Corona også. «Kjøp norsk» sier folk nå. Dem om det. Jeg kommer til å fortsette å sette alle penga mine i Afrika og Zanzibar også i fremtiden. Zanzibars økonomi er fullstendig avhengig av turisme. Jeg svikter dem ikke nå, men kommer enda sterkere tilbake.

Og mens vi venter syns jeg vi skal droppe panikken og bidra til å sette begrepet «risikogruppe» i et bredere perspektiv. Det er ingen andre. Det er bare oss. Eller for å si det på Swahili. Tukopamoja: Vi er sammen.