En sjømåke går inn for landing

Helluuu, sjømåka er tilbake! Som mange av dere sikkert har lagt merke til, har jeg ikke blogga på votter og vintre, men det er fordi bloggen har vært til oppussing hos Bonnier i Danmark før vi fant ut at blogger har det bedre i Norge, så nå er den endelig nymalt og klar til bruk igjen. Teknologi blir min død, jeg sverger! Heldigvis har jeg fordrevet tiden med herlige damer på Zanzibar mens det sto på som verst.

Her er for eksempel en snap fra vårt faste arrangement «Cocktails & Kaftaner» på beachen. Hadde noen for bare et år siden antydet at store deler av livet mitt i dag ville bli tilbragt å en øy i det indiske hav, hadde jeg bare ledd dem rett opp i ansiktet. Men sånt kan altså skje når man lar livet leke litt. For plutselig traff jeg Merete fra min hjemby Grimstad på stranda der nede et sted og da var det noe som falt på plass.

Det som bare skulle være et lite eksperiment og noen morsomme jenteturer til Tanzania, er nå blitt mer langsiktig og permanent. Merete er mangeårig Zanzibar-farer som meg, men der jeg har løpt rundt som selvgestaltet Sultana (jeg mener, ærlig talt, alle damer fortjener å føle seg som en Sultana en gang i blant) i fotside kaftaner fulle av bling hos fantastiske Emerson Spice i det gamle sultanatet i Stown Town…

…har Merete levd livet som beachgirl i strandkaftan og utforsket hemmelige strender, små øyer og lokale landsbyer i dette arkipelet som utgjør en av verdens aller vakreste øystater, slik venninnen min Mette demonstrerer så vakkert i gul kaftan her.

• 

Jeg og Merete ble sittende å snakke om det som vanligvis er litt kleine ting, nemlig om magien i livet. Det helt utrolige i at vi faktisk får dette lille øyeblikket av tid mellom fødsel og død. Og hvordan vi er altfor lite flinke til å virkelig kjenne på den barnslige gleden ved bare å være til et lite blaff av en evighet vi ikke en gang forstår.

Etter en runde med brystkreft og tilhørende senskader og komplikasjoner, er sånt blitt veldig mye viktigere for meg. Så da fant vi ut at det er dette vi vil bruke noe av tiden vår på å dele med andre nå: De fnisende, magiske øyeblikkene vi selv har fått kjenne på Zanzibar. Enten vi snorklet i en blå lagune, fant en hemmelig strand, danset til trommer rundt bålet i et plutselig anfall av livsglede, eller svusjet rundt i fotsid kaftan i steinbyen Stone Town under feiringen av Id til unger og voksnes fnisende fryd.

Merete kviet seg lenge for å ta på seg fullt slagskip som jeg kaller de store kaftanene med masse vidde, bling og sterke farger. Lokalt kaller de dem bare Dishdash og dashing blir du! Men Merete var redd det skulle bli for mye, hun ville ikke stikke seg ut, det var ikke helt hennes stil og alle disse tingene vi sier til oss selv for å slippe å dytte litt på våre egne grenser og kjenne på noe nytt.

Men etter litt overtalelse, vel, hva kan jeg si. Merete ELSKET sin oransje Dishdash! Særlig da også hun fikk oppleve hvor glad folk blir av andre folk som virkelig pynter seg – og denne gangen var det jo til og med Id, sjølveste stripyntedagen i den muslimske kalenderen. Jeg tror faktisk hun ble litt frelst, i hvert fall så det rent så sakralt ut da solen gikk ned bak det oransje slagskipet hennes.

Så for første gang fikk også Merete kjenne på Kaftankrafta designer Farouque Abdela skaper i magiske Secret Garden under kaftanshowene våre hos Emerson Spice.

Det handler ikke om at man på død og liv må trekke i kaftan for å kjenne at man lever, men å tørre å prøve, kjenne og smake på nye og uvante ting. Man må ikke velge et annet liv enn det man lever, men man bør tillate seg å kjenne på det faktum at livet kan være veldig, veldig annerledes enn det man lever selv akkurat der og da – og at det ikke finnes en fasit. Så når jeg utfordret Merete til å trekke kaftan, har hun utfordret meg til å henge med locals rundt bålet på stranda eller leve et enkelt liv på en øde strand noen dager.

Så det var altså det jeg og Merete ble sittende å snakke om da vi møttes. To godt voksne sørlandske sjømåker fra Grimstad, en på 40 og en på 50, snakket om hvor viktig det er å av og til kunne glemme alt som hemmer og begrenser både deg og fantasien din litt. Det å tillate seg å drømme igjen, kjenne på den grenseløse, men deilige avmakten noe av verdens vakreste natur og kultur innbyr til. Oppleve, le og leve.

Så da blir det Zanzibar på meg da. I hvert fall i uoversiktlig fremtid. Jeg og Merete har nemlig slått oss sammen og laget program til noen magiske jenteturer til Zanzibar i 2020. De første er lagt ut i gruppa vår Kaftankraft på Facebook nå, så meld deg inn hvis du vil se programmet, flere bilder og være med på tidenes jentetur.

Det blir luksusliv på Emerson Spice i det det gamle sultanatet, krydderspa i Stone Town, villaliv på stranden, utflukt til hemmelige strender og sandbanker, snorkletur i laguner og på atoller, omvisning i en nydelig landsby, solnedgangscruise i tradisjonell dhow, fri champagnebar og fritt bukslepp. Ja også har vi jaggu meg leid oss en liten øy!

Vi kaller det Zafari Blue. Fordi småslitne sjømåker fortjener såpass en gang i løpet av livet. Men selv om det blir base på Zanzibar fremover, betyr ikke det at jeg har tenkt å slutte å blogge om det som rører seg hjemme, snarere tvert imot! Husk at vaskekte sjømåker har fullt fugleperspektiv! Tarapeuten is back! 😉