Å straffe uskyldige i guds eller humanismens navn

Telefonen og innboksene mine har ikke stått stille siden guvernør for storbyen Dar es Salaam, kristne Paul Makonda, her i Tanzania den 31. oktober kom med et personlig utspill om at han ville fengsle alle homofile i byen i 30 år og oppfordret folk til å angi alle de mente var homofile.

Siden har presidenten og hele statsapparatet i hovedstaden Dodoma tatt offentlig avstand fra Makondas uttalelser og sagt de vil opprettholde alle internasjonale menneskerettighetsavtaler de har skrevet under på.

Selv om det kan se sånn ut hvis man bare leser norske og vestlige medier, har disse massearrestasjonene av titusenvis av mennesker her i landet altså ikke funnet sted.

Flere har også spurt meg om det er farlig for meg som norsk LHBT-kvinne her nå. Svaret på det er nei. Homofobien Makonda gir uttrykk for er utbredt her som i alle andre land der homofili er forbudt, men den er overhode ikke rettet mot turister og tilreisende. Det er sine egne Makonda og andre homofobe er ute etter å oppildne og straffe.

Likevel ser jeg at enkelte nå tar til orde for å stanse all norsk bistand til Tanzania. Da må jeg bare spørre hvilken hensikt det skulle ha? Man hjelper ikke homofile her i landet ved å straffe millioner av uskyldige mennesker: Homofile, heterofile, bifile, transpersoner, barn, gamle og unge.

Min mening når det gjelder jenteturene jeg arrangerer til Tanzania er derfor krystallklar:

Jeg tar fullstendig avstand fra både Paul Makondas uttalelser og all homofobi uttrykt ved lov, handlinger og ord både i Tanzania, alle andre Afrikanske land og i resten av verden der homofili er forbudt ved lov.

Jeg tror likevel ikke på at verken boikott, tilbakeholdelse av bistandsmidler, kutt i diplomatiske forbindelser eller stans i samhandling er veien å gå for en bedre fremtid for homofile her eller i andre land hvor LHBT-personer diskrimineres.

Jeg tror på mellommenneskelige møter, samhandling, kunnskap og kjærlighet på tvers av landegrenser og kulturer. Tusenvis av LHBT-personer jobber i Tanzaniansk turistindustri. Millioner er avhengig av både den og bistand. Tanzania blir ikke et bedre land å leve i for noen av dem hvis verden snur dem ryggen.

Derfor gleder jeg meg over at president John Magufuli og resten av det Tanzanianske statsapparatet nå ettertrykkelig har sagt at de vil opprettholde internasjonale menneskerettigheter i landet.

Jeg støtter lokale rettighetsorganisasjoner som heller ikke oppfordrer til boikott eller kutt av bistand. Og det gjør jeg fordi jeg tror veien til en bedre fremtid er å støtte de som gjør godt, ikke straffe dem i fåfengte forsøk på økonomisk, «kirurgisk krigføring» mot enkeltpersoner.

Jeg skjønner at dette vekker sterke følelser hos mange, det gjør det også hos meg, men jeg maner til besinnelse og å skaffe seg kunnskap. Sammen står vi sterkere og fremtiden bygges møter mennesker i mellom, ikke ved å snu ryggen til folk når de trenger oss mest. Det er min holdning nå og for all fremtid. Salaam fra Dar es Salaam. Kjærligheten vinner til slutt. Alltid! <3