«Kan man tulle med kreft? Ja, selvfølgelig. Hvor mye kan man tulle med kreft? Det kommer an på hvem sin kreft du tuller med. Min kreft? Den kan jeg tulle med så mye jeg vil.» Det var den første setningen jeg skrev her på bloggen dagen etter jeg hadde fått konstatert brystkreft for fem år siden. For noen ganger er det sånn at litt tulling er det eneste som skiller mørket fra lyset.
Dette vet Else Kåss Furuseth bedre enn de fleste. Hele to ganger har hun mistet nære til selvmord, noe hun har laget fantastiske forestillinger om der den siste fortsatt går på Nationalthet. Denne uka har du sikkert også sett henne på TV i forbindelse med markeringen av Verdensdagen for forebygging av selvmord.
Det var 1. april noen dager før begravelsen til broren hennes og Else skulle være med og bære kista: «Da sa søsteren min at det var vanlig praksis at avdøde skulle bæres nærmest mulig himmelen så når jeg bar, måtte jeg løfte kisten så høyt jeg klarte og derfor måtte jeg trene armene først.
Da vi sto klare i kirken, begynte jeg å trekke i kista for å løfte den så høyt som mulig og ser på søsteren min. Hun formet munnen stille og hvisket: Aprilsnarr! Sånt er jo bare som en gave der og da.»
For Else er en som bryr seg og er opptatt av at vi må bry oss mer om hverandre. Hun mener vi er for opptatt av å bare bry oss om det som angår oss selv her i landet. Les mer om det, hvorfor drømmen hennes er å våkne om morran og drite totalt i hvordan hun ser ut og hvorfor de som ikke skjønner poenget med #metoo kan ta seg en bolle, i siste Tara som er i salg i morgen.
Der har jeg intervjuet Else til Tara-serien «Førtiårskrisa» som jeg har hatt gående i hele 2018. I år blir nemlig Likestillingsloven 40 år midt i #metoo. Det er faktisk litt krise. For som Else sier: – Det er vel et større problem at Min Kamp av Kanusgård har seks bind enn å overleve noen historier fra kvinner som har blitt trakassert?!» Bry deg om det som ikke alltid angår deg selv!
Hei Lene Wikander:-) Takk for Fuck tante Augusta, leste den hver gang jeg var på onkologisk i Drammen, den ligger der, på venterommet,så alle som vil kan bla i den. Og noen ganger har man god tid til å lese i den før man kommer inn for sjekk eller samtale eller cellegift.
Fikk brystkreft i fjor, med fjerning av kul og lymfer, så cellegift og deretter stråling. Og har vært i jobb igjen, deltid, siden mai, og fikk fullført en deltidsutdannelse også i mai, to måneder etter siste stråling.
Nå har jeg operert det andre brystet, for å få det likt det som måtte kreftopereres, og om 4 uker kan jeg begynne å jobbe igjen 50 % og håper at jeg kommer fort tilbake i 100%. Godt å lese boka di, fint å lese ikke bare glansbilde historier, jeg trodde nesten jeg hadde fått ME, den første cellegiften, klarte nesten ikke å gå, og sov eller hvilte 12-18 timer i døgnet… Fra neste cellegift spiste jeg lite 2 dager før, og kun karbofritt, og fikk da minimalt med plager! Ellers har jeg prøvd å holde meg i form siden januar, sammen med behandling, trening og yoga, samt at jeg har blitt bevisst på et litt bedre kosthold. Mer laget fra bunnen, mer frukt og grønt, og mindre sukker.
Uansett – takk for gode saker og tanker – jeg leser med glede dine tanker og refleksjoner – de er befriende:-)))
Anbefaler alle å lese Siri Hustvedts bok «Kvinne som ser på menn som ser på kvinner». I ett av essayene tar hun for seg hvorfor en kvinne aldri ville fått utgitt «Min kamp» av Knausgård. Liksom breie seg ut med stort sett hverdagslige ting over seks bind? En kvinne?
Å nei, du! Det hadde blitt for banalt. Men en mann derimot…