Hvorfor jeg måtte brenne pølseklypa

Ikke før var jeg ferdig med å holde foredrag for hundrevis av norske kreftsykepleiere i Ålesund så fikk jeg time til operasjon på Radiumhospitalet nå på mandag morgen. Tilbakefall av forstadier skal fjernes igjen. Jeg kunne ikke fått bedre oppvarming for jeg hadde nesten glemt hvor mye kule damer som jobber på gølvet i norsk krefthelsevesen.

Jeg var invitert til å holde foredrag på Landskonferansen i kreftsykepleie så heldigvis var dette en gjeng som skjønte humor og hvor absurd mye rart man kommer ut for og må forholde seg til som kreftpasient både før, under og ikke minst etter behandling. Som for eksempel da jeg sist lå inne på Radium og måtte tilkalle Securitas for å få staka opp vasken på firemannsrommet.

Kreftsykepeleierne i Ålesund tok det på strak arm og med full gapskratt. Hvis dere ikke tror meg, er det bare å sjekke Snapchat @lenewikander. Det er det som er så deilig med folk som har vært ute en høstkveld før, sett det meste og ikke reduseres til et bæljende emomonster bare ordet «kreft» blir nevnt.

Etter at jeg blogga om kontrollen på Radium sist, har jeg måttet forklare kjente og ukjente at nei, jeg skal ikke dø nå. Dette går fint. Det er bare et poliklinisk inngrep, jeg slipper ut igjen etter narkosen. Vi snakka nemlig litt om det i Ålesund også. Hvordan kreft er et sånt tåkelurord som overdøver alt annet som blir sagt.

Folk leser «kreft» og blir plutselig ordblinde for alt annet som står både før og etterpå. Potensielle tilbakefall, frykt og senskader er rett og slett en del av det gamet det er å ha vært eller være kreftpasient. Det må både vi og de rundt oss lære oss å leve med på en bærekraftig måte. Livet er ikke for pyser!

Men misforstå meg rett: The struggle is real! I kreftbransjen som i de fleste andre bransjer outsourcer man det man kan, noe som betyr at jeg må bruke søndagen til å sette klyster på meg selv.

Man skal møte fastende og fullstendig tømt for dritt til operasjon må vite. Problemet er bare at jeg er så lite teknisk av meg at jeg holdt på å mørklegge halve Oslo sist jeg skulle skifte lysrør på hybelen. Så når pakningsvedlegget kommer med fryktinngytende advarselstegninger som dette, får jeg altså helt forstoppende angst, noe som jo gjør prosessen enda vanskeligere.

WTF betyr denne tegningen her liksom? Hvor galt kan det gå?

Rimelig ille viste i hvert fall svaret seg å være sist da selve klysterslangen ble sittende igjen inne der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg måtte frem med pølseklypa fra kjøkkenskuffen og så akrobatiske stillinger en rygg med to prolapser bare tillater for å få faenskapet ut igjen.

Alt mens jeg måtte knipe igjen med det jeg hadde av krefter så jeg ikke skulle drite ned hele badet. Jeg har aldri spist pølser siden. Så jo, dette går fint, jeg skal ikke dø, men hvis noen lurer på hvordan jeg har det, kan dere jo bruke søndagen til å faste, stappe hageslangen oppi ræva og brenne bråte på alle kjøkkenredskaper med klypefunksjon. God helg 😉