Jeg vet om to tårn i Stone Town på Zanzibar. Det vil si, jeg vet om mange tårn på Zanzibar, men akkurat disse to tårnene forteller en helt spesiell historie der de står og skuler på hverandre høyest på himmelen.
De ligger ikke langt fra hverandre. Du ser over på det ene når du sitter i det andre etter at solen har senket seg og minaretene gjaller over byen. Eller du er på jobb med kamera sånn som meg og prøver å fange solnedgangen mens fullmånen står opp bak deg.
Og for noen fullmåner Zanzibar kan by på! Det er fullmånenetter som dette som har gjort begrepet «magisk» til en utslitt og impotent klisje i reiselivsjournalistikken.
Første gang jeg besøkte det ene tårnet, var det andre tårnet bare et falleferdig, dødt skall. Da tilhørte det ene tårnet der jeg satt, det verdensberømte hotellet «Emerson & Green» etter etternavnene på de to livspartnerne som drev det.
Som i dag ble det også den gangen servert middag på myke puter mens solnedgangen senket seg over byen. Andre gang jeg var der, besøkte jeg huset til det andre tårnet, men måtte spise i foajeen siden tårnrestauranten ikke var ferdig enda.
Men da var jeg til gjengjeld også en av svært få gjester som fikk prøvesmake testmenyen til det som i dag er blitt den fantastiske tårnrestauranten til Emerson Spice.
Emerson og Green hadde nemlig skilt lag og lagt hverandre for hat. Rettsakene hopet seg opp der de satt i hvert sitt tårn og stirret olmt på hverandre med hver sin tomme stol ved frokostbordet. Kjærligheten kan være en grusom læremester.
Tredje gang jeg var her, besøkte jeg bare det andre tårnet. En middagservering på Emerson Spice er nemlig en fargerik forestilling i festlige smaker, lukter, surt, søtt, salt og krydret, presentert med en lekenhet og humor du kan oppleve få andre steder i verden.
Drevet av stolthet, hat, sinne, enorme talenter, sin nærmest uovertrufne estetiske sans og dypest sett sin uttømmelige kjærlighet til Stone Town og Zanzibar, bygget Emerson opp et intet mindre enn praktfullt hotell med bare nevene.
Å bo på Emerson Spice i dag er som å flytte inn i et kapittel av tusen og en natt og et kaleidoskop av farget glass, høye himmelsenger, veggmalerier, antikviteter, rom, ganger, avsatser og selvfølgelig: Tårnet.
I dag er Emerson død og begge tårn og hoteller drives i samarbeid som søsterhotellene Emerson Spice og Emerson on Hurumzi. Det tror jeg Emerson ville ha likt. Fortært av kjærlighet var han en mann som nektet å gi seg. Uansett. Og nå har han jo på en måte fått det siste ordet likevel.
Eller som han siterte fra et annet hotell, nemlig John Irivings «The Hotel New Hampshire» da vi satt drita fulle i foajeen hans og kranglet om favorittforfattere den gangen for mange år siden: «Keep passing the open windows.»
Og moralen i denne historien er? Vel. Jeg mener man ikke kan si at man virkelig har levd til det fulle før man har opplevd Zanzibar og man har ikke opplevd Zanzibar uten å besøke disse to tårnene i brutalt vakre Stone Town. Så gjelder det bare å dra hjem igjen før man dør av det.
?