Norsk helsevesen har blitt en av verdens beste maskiner. Nå er det på tide å sette maskinen på verksted og fokusere litt på menneskene i stedet.
I dag starter Forbrukerrådet sin kampanje #syktvelkommen. Den støtter jeg helhjertet. De har gjort en undersøkelse som viser at hver tredje av oss har hatt en negativ opplevelse med helsevesenet i løpet av de siste fem årene.
En ting er jo hva de hvite frakkene forteller oss, noe annet er måten de sier det på. Som kreftpasient i norsk helsevesen har jeg opplevd å føle meg som en gjenstand på et samlebånd. Og etter å hatt sommerjobb med å pakke Kong Haakon-konfekten på Freia Sjokoladefabrikk på 90-tallet en gang, føler jeg at jeg vet hva jeg snakker om.
Ny kreftlege hver gang, inn på det kontoret, ut den døren, skumlesing av journalen min midt i trynet på meg under konsultasjon for å hamre inn det lite betryggende signalet: Skal vi sjå, hvem er dette her da, hva er hennes historie, den trettifjerde historien i dag.
Jeg har sammenlignet det å være pasient med å være bortført av aliens. For sånn føles det faktisk for mange av oss som må omgås helsevesenet i hele sitt voldsomme maskineri over lengre tid av gangen.
Jeg har blitt snakket til på babyspråk og fullstendig over hodet på. Jeg har opplevd å ikke bli hørt når jeg har ligget på sykehus og sagt at noe må ha gått galt med den siste operasjonen, jeg kjenner det på kroppen. Før det var for sent, infeksjon utviklet seg og hele sykehusoppholdet ble tilsvarende forlenget.
Noen ganger føles det å være pasient i norsk helsevesen mest som da jeg sist lå innlagt på Radiumhospitalet, endelig hadde blitt i stand til å gå litt selv, skulle ut av rommet for å hente meg morgenkaffe, bare for å tryne rett inn i posttralla som sperret døren.
Systemet først, pasientene etterpå. Nå må vi prøve å sette menneskeligheten i system også. Et effektivitetsfokusert helsevesen som glemmer at det er mennesker det har med å gjøre, skaper usikkerhet, fortvilelse, skam, fremmedgjøring og noen ganger også direkte feilbehandling. Det er ikke godt nok. Vi er mennesker, ikke maskiner.
Nå forsvarer jeg på ingen måte all kommunikasjon, dårlig organisering eller feil som gjøres i helsevesenet. Men mange glemmer at det er også en del akutte situasjoner på sykehus. Kanskje ble den tralla flyttet i hui og hast for å slippe en båre forbi i en situasjon hvor det stod om minutter? Mye kan gjøres bedre, men noen ting er litt konsekvensen av akutte situasjoner.
Jeg tror neppe dårlig kommunikasjon, manglende evne til å gjennomføre prinsippet om samme spesialist hver kontroll, babysnakking, over-hodet-snakking, lite lytting til pasienter osv osv skyldes akutte situasjoner. De langt færreste er til behandling på akuttmottaket. Det har skjedd noe i spennet mellom økonomi, effektivisering og spesialisering som har gjort at den menneskelige faktoren er blitt nedprioritert. Posttralla var bare et språklig bilde på dette.
Jeg skulle ønske at politikerne ville innse at sykehus ikke bør drives som en forretning. Sykehus ER tapsprosjekt på den måten at det koster å behandle syke mennesker. Helsevesenet trenger penger til å behandle disse menneskene. Det er klart at mye kan bli bedre på mange plan, men det begynner å gå på helsa løs til de ansatte. Det er stadig omorganiseringer og endringer. Avdelinger og funksjoner skal slås sammen for å spare noen kroner, og så må det utredes i et par år først og det koster også penger. Og til det må man ha konsulenter og noen flere i administrasjonen. Pengene burde brukes på pasientene, de som behandler pasientene og utstyr til behandling. Jeg blir så sliten av alltid å måtte telle kronestykker. Bare i forrige uke ga jeg en liten samling av mine egne kjøleskapsmagneter til jobb fordi avdelingen ikke tar seg råd til å kjøpe dem selv …
Jeg er helt enig, det er i denne prosessen med stadig økt trøkk på økonomisk effektivisering at mye har gått galt!